«Noe skremmer meg mer enn volden»

Jeg er på Bjørnholt videregående skole i Søndre Nordstrand bydel i Oslo.

Skolen er en gigantisk, moderne bygning. Den har noe så uvanlig som en egen skolehage hvor elever dyrker grønnsaker i biologi, og elektroelevene lager grønn energi. Skolen har fasiliteter de fleste andre læresteder kan misunne.

Det de færreste vil misunne, er at det er en av skolene med flest tilfeller av skolevold i byen.

19. august i år ble rektor Marianne Tangen Bråthen nødt til å håndtere noe hun aldri har opplevd før. En elev ble stukket med kniv av en annen elev, og det inne på skolen i skoletiden.

Gutten kom fra hendelsen uten alvorlige fysiske mén.

Foto: Fredrik Solstad, VG

I fjor var det ni alvorlige, eller svært alvorlige volds- og trusselhendelser mot skoleansatte ved Bjørnholt videregående skole.

Høstens knivstikking og vold og trusler mellom elever og elever og utenforstående er ikke en del av noen offisiell skolestatistikk, hverken for denne eller andre skoler.

«Det er ingen krav om at alle hendelser mellom elever skal registreres», sier Utdanningsetaten.

Men det har både vært flere bortvisninger og politianmeldelser grunnet vold og trusler ved Bjørnholt videregående skole. Noen av disse sakene handler om til dels grov vold utført av eldre gutter som grisebanker hverandre. Det har skjedd på skolen, men stort sett skjer voldshendelsene utenfor skolens vegger.

Så er det truslene, det er dopet, det er frykten.

Men det er også noe annet, noe som skremmer meg mer, og noe jeg ikke hadde forventet i et slikt omfang: Homofiendtlige holdninger, gammeldags kvinnesyn og negativ sosial kontroll utført av enkelte elever mot medelever.

Marianne Tangen Bråthen har vært rektor på skolen siden 2009. Hun brenner for Bjørnholt.

Jeg har i lang tid forsøkt å besøke en skole i Oslo for å kunne tilbringe tid der, være i klassetimene, snakke med de som jobber og de som går der. Jeg har fått nei alle steder, enkelte henvendelser er ikke engang besvart.

Inntil nå.

Tangen Bråthen tar imot ved hovedinngangen, ønsker meg velkommen mens hun hilser på alle elevene som er på vei inn i skolen. Mange kjenner hun ved navn, alle hilser tilbake.

Vi går på kontoret hennes, rektor forteller om skolen, om oppturer og det som er vanskelig, før hun følger meg til den første klassetimen jeg skal få være i.

En av de mange guttene i klassen har glemt penn. Han trenger penn og blir rastløs. Han snur seg mot meg.

– I år skal jeg seriøst være seriøs. Jeg var useriøs før, sier han og fortsetter jakten på en penn.

Læreren fremst i rommet er åpenbart godt likt, de spøker med hverandre, det stilles ivrige spørsmål. Læreren blir utfordret og utfordrer tilbake.

Men det er ingen tvil om hvem som er sjefen, det er læreren.

– Disse guttene har fått kjeft i ti år, sier læreren til meg etterpå.

Men hvor er foreldrene?

Jeg stiller spørsmålet til flere ansatte på Bjørnholt. Det tegner seg et bilde:

Mange av elevene som går her har slitt gjennom hele grunnskolen, og mange har skuffet sine foreldre, som har hatt for høye forventninger til dem.

Nå er de hos læreren, som har en annen tilnærming. Jeg ser at læreren har tålmodighet av en annen verden og velger sine kamper i dette klasserommet. Møter elevene der de er, for så å løfte flere av dem opp til der de kan være.

Derfor er det mange elever jeg snakker med som ikke liker hvordan skolen deres blir omtalt av folk utenfor Bjørnholt.

– Det er et bra fellesskap, godt miljø, gode muligheter og gode lærere, sier Hassan.

Elevundersøkelsen ved skolen viser at han ikke er alene om å trives på Bjørnholt. Elevene her opplever blant annet mer støtte fra lærere og har høyere motivasjon enn gjennomsnittet for Oslo.

Elevene gjør det også bra faglig – særlig jentene, som overalt ellers.

Men der andre elever på andre skoler kjemper for å forbedre karakterene fra en firer til en femmer eller sekser, kan en treer være en enorm seier for enkelte elever på Bjørnholt videregående skole.

Omtrent 75 prosent av elevene på skolen besto i fjor. Det er høyere enn forventet, selv om det er betydelig lavere enn snittet i byen.

Hassans klassekamerat Hannan (18) er elevrådsleder. Også hun har en dyp lojalitet til Bjørnholt.

– Jeg føler meg trygg her, forteller hun.

Også andre elever jeg snakker med, sier det samme.

Elevene forteller om en annen type trygghet. Tryggheten i å høre til.

– Jeg kom inn på Hartvig Nissen, men der var de fleste fra vestkanten, og de drakk mye. Jeg er fra østkanten, jeg drikker ikke, så jeg følte meg utenfor, forteller Viana (18) – som skal bli lærer, og som byttet skole til Bjørnholt selv om hun hadde toppkarakterer.

Jeg husker min egen tid på en skole i Groruddalen i Oslo på 80- og 90-tallet. Vi innvandrerbarna var en bitte liten minoritet på par – tre stykker i hver klasse, dersom vi var heldige.

Vi søkte sammen, det var bare enklere slik – og ja, tryggere.

Men jeg hadde også en norsk venninne, hun het Heidi, vi vokste fra hverandre i sjetteklasse, da kulturforskjellene ble for store. Det handlet om gutter og festing.

Da jeg først begynte på Rommen skole ni år gammel, ble jeg plassert i mottaksklassen med alle de andre innvandrerbarna. Det gikk noen uker før jeg var den eneste mørkhudede i den nye klassen.

Foto: Privat

I dag er sammensetningen av elever i klassen snudd på hodet mange steder.

–⁠ Jeg har gått her i fire år og ikke vært i klasse med en eneste etnisk norsk elev, forteller en ung mann idet vi kjøper lunsj fra den privatdrevne kantinen på Bjørnholt videregående skole, hvor all kjøttet i bagetter og burgere er halal-slaktet.

Så tenker han seg om og legger til:

– Jeg har faktisk ikke gått i klasse med en etnisk norsk elev noen gang, helt siden barneskolen.

Det vokser altså nå opp en generasjon ungdommer i Oslo som legger bak seg 13 års skolegang uten å være sammen med en eneste eller svært få jevnaldrende etniske nordmenn.

I tillegg vokser mange av elevene opp i bydeler hvor det blir stadig færre etniske nordmenn. Det betyr en hel oppvekst mer eller mindre atskilt fra storsamfunnet.

En minoritet i storsamfunnet er blitt en majoritet på Bjørnholt. Nesten alle elever har opprinnelse fra Asia eller Afrika.

Det er ikke bare det de har til felles, de har også klassetilhørighet til felles.

Flere kommer fra familier med trang økonomi, trange leiligheter, og store søskenflokker. Det betyr blant annet at en god del må jobbe ved siden av skolen for å spe på familiens inntekt, mens andre må være reservemammaer og reservepappaer for sine småsøsken.

Det bringer oss tilbake til den alvorlige volden ved skolen. Det er som alltid et fåtall som ødelegger for det store flertallet.

For noen år tilbake måtte skolen sette opp bilsperrer utenfor skolebygningen, slik at bråkmakere ikke kunne kjøre inn på skolens område. Det ble også satt opp sikkerhetssluser og innført adgangskontroll innenfor skolens inngang i 2017.

Det tok ikke lang tid å innse at sikkerhetsslusene var ubrukelige. De som ville, kunne bare hoppe over.

På skolen er det et par håndfull voldelige gutter årlig. Det betyr at de har fått et rulleblad, noen av dem er straffedømt, andre har et stort voldspotensial. Slike elever finnes ved flere videregående skoler, særlig i Oslo øst.

En gang var det kriminelle «konger» på Bjørnholt, får jeg høre fra ansatte. I dag er kongene borte.

Det er ikke lenger hierarki, får jeg høre.

«Nå skjer volden uten ekstern styring.»

«Volden går nå over nye grenser.»

Rektor Bråthen presiserer at det faktisk er færre voldssaker i år enn tidligere. Det er langt færre politianmeldelser i år enn i fjor.

Det går riktig vei, selv om knivstikkingen ved skoleårets begynnelsen satte en støkk i alle.

Det er konflikter mellom ulike aldersgrupper, ungdommer som bor ulike steder i byen og på bakgrunn av etnisitet. Sistnevnte handler om konflikter mellom ulike innvandrergrupper.

Den fysiske volden er alvorlig, særlig fordi den skaper frykt hos medelever.

Men, det er noe som skremmer meg mer enn volden. Det er fiendtligheten mot skeive. Den er blitt mer og mer ekstrem de siste 20 årene.

Det gjelder ikke bare her.

For to år siden måtte NRK Super slette 1700 TikTok- kommentarer under et klipp om terrorangrepet 25. juni 2022. Noe av kommentarene lød som følger:

– W skytingen, L homser.

– Homo bør være ulovlig.

– Han tok en for laget.

– Hvorfor liker du å føle på andre menns biceps, sier en av guttene i et klasserom, idet en annen gutt så vidt streifer borti.

De andre ler høyt.

– Hold kjeft’a! smeller det tilbake.

Et øyeblikk der fyrer 16–17-åringene seg veldig opp, så tar de seg sammen. Men det ligger noe rett under overflaten.

For en tid tilbake kom det eksplisitte hatytringer fra elever på skolens digitale plattform. Blant annet hadde en elev skrevet «Free Zaniar», etterfulgt av en bombe-emoji.

Zaniar Matapour utførte terrorangrepet mot skeive i Oslo for to år siden. To personer ble drept, og ni truffet av skudd.

Foto: Geir Olsen, NTB

Elevene på Bjørnholt tok ikke oppgjør med hatpratet på skolens plattform, snarere ble det støttet. Det forteller flere ansatte og elever jeg har snakket med.

Det handler om to ting: Å tøffe og markere seg – og at medelever ikke tør å tale imot.

De voksne tok tak i det den gang, det ble konsekvenser for de involverte, men intoleransen stikker dypt.

Flere elever forteller meg at «det er mange som hater homofile».

At det er «mange som sier æsj, jeg vil ikke være nærme deg engang».

At «Pride-tog er klovneri og ubehagelig å se på».

Eller at «vi respekterer dem som personer og dømmer dem ikke, men vi kan ikke akseptere dem».

Hver juni flagger pride-flagget fra skolens flaggstang. Det er aldri noen som har revet ned flagget på denne skolen, men så er det heller ikke mulig. Tauet er på innsiden av den svært høye flaggstangen.

Like rystende er utbredelsen av negativ sosial kontroll, særlig overfor jentene. Det innrapporteres flere titalls slike tilfeller årlig på denne skolen. I likhet med på minst 17 andre ungdoms- og videregående skoler i Oslo som har en egen mangfoldsrådgiver.

I 2023 ble det meldt inn 299 saker ved skolene i hovedstaden. Det utgjør en tredjedel av alle saker som omhandlet negativ sosial kontroll, trusler og vold, frykt for tvangsekteskap, ufrivillig opphold i utlandet og lignende.

Første halvår i år er det registrert 162 slike tilfeller.

Det er press hjemmefra, det er press fra storsamfunnet, men det er også press på skolene.

Bjørnholt er intet unntak.

Jentene med hijab får mer respekt og ansees som «godt konemateriale» av guttene. Andre jenter kan gjerne oppleve å bli kalt «hore» av medelever.

Et skjellsord jeg overhører den første timen jeg er i et klasserom her.

«Det er blitt mer vanlig å kalle jenter for horer, du kan si at det har blitt mer normalisert. Jeg synes jo det er helt feil. Det skal ikke være slik», sier en av guttene jeg møter.

Mens en annen gutt i kantinen forklarer at jenter som går med korte skjørt og dype utringninger og flørter med guttene, ber om det.

Ungdomspress om konformitet og skjellsord som «homo» og «hore» blir ikke bare brukt av elever med minoritetsbakgrunn. «Homo» og «hore» er faktisk de mest brukte skjellsordene i norsk skole, viser en undersøkelse fra 2019.

Mobbing er utbredt og økende i Oslo – og over hele landet. Men omfanget av den negative sosiale kontrollen og det bakstreverske kvinnesynet som finnes på Bjørnholt og andre slike skoler, er foruroligende.

Da jeg vokste opp i Oslo, ble minoritetsjentene overvåket av drosjesjåfører. De var det mulig å unngå. Nå overvåkes jentene av gutter og jenter i egen skoleklasse og på egen skole, de er umulig å unngå.

Hets mot skeive er heller ikke bare et Bjørnholt-problem. En fersk undersøkelse viser at 40 prosent av nordmenn har observert hets og hatprat mot skeive.

Minoritetsungdommer, særlig med muslimsk bakgrunn, er dog de mest intolerante overfor skeive sammenlignet med ungdommer ellers, viser en studie utført ved Fafo.

Det som gjør dem mindre homofiendtlig, er lengre botid i Norge, bedre økonomi og foreldrenes utdannelse – og ikke minst at de går på skoler hvor det er et flertall av etniske nordmenn.

Eksponering til det norske storsamfunnet er den viktigste motgiften. Det er den som mangler, både ved Bjørnholt og en rekke andre hovedstadsskoler. Og det er her kjernen i problemene ligger.

Hvordan orker rektor Marianne Tangen Bråthen og hennes 130 ansatte å stå i dette, dag ut og dag inn?

Svaret får jeg mens rektor og jeg står og prater i skolehagen. Mobilen ringer, hun må plutselig avbryte samtalen. Hun sier til meg at hun tror en elev har bestått fagprøven.

Rektor tar telefonen.

– Hvor er du? Bli der!

Så snur hun seg og løper mot hovedinngangen.

Der møtes hun av en gutt med caps som omfavner henne.

– Jeg klarte det! Jeg klarte det på grunn av deg, sier han.

– Og lærerne dine, legger han til og smiler anerkjennende til klasseforstanderen som var til stede under fagprøven.

Ingenting, absolutt ingenting skulle tilsi at han skulle få det til, han er en del av alle de foruroligende statistikkene om minoritetsgutter som faller utenfor, og på feil side av loven.

Han som er lett å gi opp, ble ikke gitt opp av voksne her på Bjørnholt videregående skole.

Nå kan han komme seg videre i studieløpet. Nå kan han snu på livet.

Tips meg

Kommentator

Tidligere gravejournalist. Skriver mest om skole, helse, økonomi og integrering. Følg på Twitter: @shaziamajid_ Threads: @shaziamajid9