NHS i historisk krise

1 month ago 20

– NHS er ødelagt.

Slik lød den ferske helseministerens beskrivelse av det britiske helsevesenet på hans aller første dag i jobben etter valget i juli.

Og Wes Streeting la til at dét nå er Labour-regjeringens offisielle politikk.

National Health Service, bedre kjent som NHS, går gjennom den største krisen i sin historie. Pasienter sviktes på daglig basis. Sier altså landets helseminister.

Selv har jeg begrenset med egne erfaringer fra dette ruinerte helsevesenet. Heldigvis. Men nylig oppdaget jeg en kul på akilleshælen. En hevelse, akkompagnert av smerte.

Jeg la løpeskoene på hylla og tok det rolig i noen uker.

Da hevelseskulen ikke forsvant, bestemte jeg meg for å gå til legen. Bare for å få noen råd, så jeg ikke oppførte meg på en måte som gjorde vondt verre. Dessuten savnet jeg turene langs Themsen og gatelangs i Londons mange nabolag.

Lange helsekøer

Jeg var forberedt på å måtte vente lenge på en legetime.

Det er rett og slett ikke nok leger. Avisspaltene er fulle av historier om hvor lenge folk venter i ulike helsekøer og konsekvensene av det. Apotekene har overtatt en del av legenes oppgaver for å lette på trykket.

Men jeg var heldig. Utrolig nok fikk jeg time dagen etter. En veldig hyggelig fastlege kikket på ankelen min og anbefalte meg å gå til fotspesialist og fysioterapeut, og få tatt en MR også.

Og da kom det som er blitt et veldig vanlig spørsmål: Har du privat helseforsikring?

NHS regnes som alle offentlige helseveseners mor. Opprettet i 1948. Hedret i åpningsseremonien av London-OL i 2012. Applaudert under pandemien.

Og altså erklært ubrukelig av helseminister Streeting da han tiltrådte i juli.

«Alle offentlige helseveseners mor»

Den diagnosen gir han neppe med lett hjerte. NHS reddet nemlig livet hans, da han for tre år siden fikk nyrekreft. Da var han 38 år gammel. Nå er det hans tur til å redde NHS, sier han.

Jeg svarte legen at ja, jeg har helseforsikring. Men at jeg også har betalt relativt store summer for å kunne bruke NHS gjennom det visumet nordmenn må ha for å kunne bo og jobbe i Storbritannia. I tillegg til den avtalen som er inngått mellom Norge og Storbritannia om at jeg skal kunne bruke det britiske helsevesenet.

Så jeg syns jo det var litt dårlig at mitt prosaiske ankelproblem ikke kunne utredes i det offentlige. Derfor ba jeg ham først om å henvise meg videre i det offentlige systemet.

Et halvt års ventetid på MR

Det er jo det jeg er vant til hjemme i Norge. Der har jeg aldri hatt noen helseforsikring. Jeg må riktignok betale egenandeler for legebesøk som dette, noe jeg slipper her i Storbritannia, men ut over det har jeg fått den hjelpen jeg har hatt behov for.

Nå fikk jeg beskjed om at jeg måtte vente i 27 uker, altså et halvt år, på en time hos spesialist i det offentlige. Og uten noen garanti for at det inkluderte en MR-undersøkelse. Slike forbeholdes dem som ikke kan gå, forklarte legen.

Det at jeg prøver å forhindre å komme i nettopp den situasjonen, hjelper lite.

Det er ikke bare hos fotspesialister at ventetiden er lang i det offentlige. En bekjent med brudd i ryggen ventet i 14 måneder på å få time til MR-undersøkelse. Bemanningskrisen i NHS er på alle nivåer.

Jeg er klar over at ikke alle får legetime på øyeblikket i Norge heller. Og at legene hjemme også er overarbeidet og at mange venter lenge på behandling.

Bemanningskrise og streiker

Men hvis det norske systemet følger den britiske modellen, så er det en fare for at det ikke blir bedre, men verre også i Norge fremover.

Riktignok er det noen særbritiske forhold som spiller inn i deres situasjon:

Brexit. Da britene gikk ut av EU, forsvant de fleste europeiske helsearbeiderne. Helsevesenet er kronisk underbemannet. Nå rekrutteres flere leger og sykepleiere fra land utenfor Europa, men det monner ikke nok.
Streiker. Flere yrkesgrupper i helsevesenet har streiket over lang tid. Med skyhøy inflasjon i senere år, har lønningene blitt mindre og mindre verdt. Det sist halvannet året har nesten 1,5 million konsultasjoner og operasjoner i det offentlige helsevesenet blitt avlyst på grunn av streiker. Nå har regjeringen tilbudt streikende leger 20 prosent lønnsøkning, og det ser ut til at konfliktene er over for denne gang.
Penger. Det er brukt mer penger enn noen gang på NHS de siste årene. Men ikke mer penger på hver pasient. Befolkningen øker og den blir eldre.

Jeg snakket nylig med en norsk lege som jobber på britisk sykehus. Hun kalte akuttmottaket en slagmark, der det ikke er uvanlig å måtte vente et halvt døgn før legen har tid til å se på de akutte problemene. Det er stor mangel sengeplasser. Overdødeligheten har vært stor og blitt rapportert bredt i britiske medier.

Behandler seg selv

Legene jobber overtid hver dag, har ansvar for fire ganger så mange pasienter som før. De er underbetalt og overarbeidet, sa den norske legen.

En fersk undersøkelse viser at folk heller behandler skadene sine selv enn å gå på akuttmottakene. Nettopp fordi de vet at de risikerer å måtte vente mye lenger enn de fire timene som er målet på maksimal ventetid.

Da den norske legen kom til Storbritannia for ti år siden, følte hun at det var det beste helsevesenet i verden. Tenk, helt gratis. Ingen egenandel. Et mangfold av mennesker og utfordringer. Dette var det beste stedet for en ung lege å lære og utvikle seg, tenkte hun.

Få år senere føler hun at det er helt forandret. Nå vurderer hun stadig oftere å flytte hjem. Halvparten så mye jobb og dobbel lønn frister.

Selv satt jeg der med ankelhevelsen min og tenkte at de få ledige timene hos en offentlig spesialist får gå til noen som er mindre privilegert enn meg. Jeg bestilte time hos privat spesialist.

To dager og 20.000 kroner senere hadde jeg fått både MR-undersøkelse, spesialistens diagnose og fysioterapeutens råd. Men behandlingen for den fortykkede akillessenen må jeg stå for selv. Det fins nemlig ingen vidunderkur, bare hard trening og mer tålmodighet enn jeg noen gang har vært utstyrt med.

Løpeskoene står fortsatt til pynt og jeg halter videre. Slik også det britiske helsevesenet gjør.

Les flere korrespondentbrev fra Gry Blekastad Almås: