NFF etter svensk varsku: – Et økende jag der ute

Norges Fotballforbund ber håpefulle foreldre om å senke skuldrene og ha mer is i magen.

UNGE OG GODE: Det norske U21-landslaget, her representert ved Andreas Schjelderup. Foto: Carina Johansen / NTB

– Vi opplever stadig mer utålmodighet. Det er et økende jag etter noe der ute. Men når vi snakker om barnefotball, så skal det ikke handle om å bli profesjonell eller toppspiller mange år frem i tid. Den utviklingen vi ser, er ikke noe vi heier på, sier Håkon Grøttland.

Han sitter ved siden av kollega Alf Hansen på Egon ved Ullevaal stadion. Den ene er seksjonsleder, den andre direktør, i Norges Fotballforbund. Begge jobber med spillerutvikling og aktivitet.

Og begge leste nylig om forfatteren Patrik Brenning i VG.

«De mest utviklede spillerne får ofte de best utdannede trenerne og de beste banetidene. Klubbene prioriterer dem man kaller «best». Men all forskning viser at man ikke kan se hvilken 12-åring som blir en god seniorspiller. Det er ingen sammenheng mellom det å være god i veldig ung alder og det å bli god på seniornivå,» uttalte han.

Stadig mer spissing, selektering av spillere i ung alder og akademier som tar hånd om de yngste er noe av det som bekymrer den svenske forfatteren.

NFF-TOPPER: Håkon Grøttland (t.v.) og Alf Hansen. Foto: Anders K. Christiansen, VG

– Av 12-13.000 spillere i en aldersklasse, så er det i snitt én som ender på landslaget som senior. Jeg tror ikke folk er klar over hvor trangt det nåløyet er. Så når man har fokus på sånt i barnefotballen, så er det egentlig bare trist. Vi heier på det som skjer her og nå, sier Grøttland.

Norges Fotballforbund anbefaler ikke private akademier som et ekstratilbud til de mest utviklede. Forbundet jobber med å utvikle klubbene selv til å gjøre jobben.

– Det kan handle om å utvikle klubbtrenerne, gi spillerne mulighet til å hospitere, at det inngås samarbeid med andre klubber i nærområdet eller at de mest ivrige spillerne får et ekstratilbud utover den vanlige treningen, sier Hansen.

Stadige klubbytter i 12-13-årsalderen, i et jag etter å spille på bedre lag, får også tommel ned:

– Jeg tror ambisiøse foreldre noen ganger undervurderer kameratskapet i klassen eller den lokale vennegjengen. Det er viktig for totalinteressen for fotball. Så når ungene dras ut av det miljøet, så er det ikke alltid gunstig for helheten, mener Hansen.

De to NFF-toppene er enig med Patrik Brenning i følgende: Det går ikke an å se hvilken 12-åring som kommer til å lykkes som senior.

Håkon Grøttland nevner riktignok et unntak:

– Bortsett fra Martin Ødegaard, så er det ikke mulig å forutse hvem som blir best til slutt. De som blir best, er de som har eierskap til egen utvikling og mental robusthet. Det er noe som bare vokser og vokser, og du kan ikke se det når barna er 12–13 år gamle.

Grøttland snakket nylig med John Carew i NFF-korridorene. Det ble en aha-opplevelse:

– I barne- og ungdomsårene spilte John på lag med spillere som hadde lavere ambisjoner enn ham selv. Det ble viktig for ham, for hadde han vært på lag med spillere som hadde like høye ambisjoner som ham selv, så hadde han blitt utslitt. Han hadde «driven» i seg, men han hadde godt av å se folk være litt mer «chill». Og så valgte han tegning, form og farge som fag på videregående i stedet for Wang fotballgymnas. Det var for å få noen timer i løpet av dagen for å koble av med noe annet.

– Så forestillingen om at man er nødt til å spille fotball dagen lang, til lyset blir skrudd av og mamma roper deg inn: Det er ikke så svart-hvitt?

Alf Hansen tar ordet:

– Iallfall ikke alle. Folk er forskjellig. Akkurat som historien til John Carew skiller seg fra historien til Martin Ødegaard.

Håkon Grøttland mener likevel at de som lykkes på seniornivå i all hovedsak også var gode som barn og har trent ekstremt mye i barneårene.

Han er heller ikke enig med Patrik Brenning i alt den svenske forfatteren sa i VGs varsku-sak. Tvert imot har NFF-toppen et behov for å korrigere påstanden om at det å drive med flere ulike idretter utelukkende er positivt for dem som vil lykkes på fotballbanen.

Grøttland kaller det feilaktig bruk av forskning:

– Det kan sikkert være riktig i en del individuelle idretter. Om du kaster spyd eller ror en båt, så er det sikkert smart å drive med noe annet i tillegg, sånn at det ikke blir for ensidig. Men fotball er allsidig i seg selv. De beste spillerne jeg har vært borti, har blitt gode fordi de har spilt mye fotball. Ikke fordi de har turnet eller spilt håndball i tillegg, sier han.

Grøttland omtaler fotball som den mest komplekse idretten av dem alle.

– Da holder det i massevis å bare spille fotball. Det er det lureste om du vil bli veldig god. Spill for all del håndball også, men det er ikke nødvendigvis lurt dersom du skal bli god i fotball, sier han.

Han snakker om hvordan flere av dagens A-landslagsspillere har fedre som selv spilte på landslaget. Grøttland tror ikke det handler om DNA.

– Om du har levd et liv i toppfotballen, så skjønner du litt av mekanismen: Blant annet at du må være støttende og stille opp, men uten at du pusher. Eierskapet må ligge hos jenta eller gutten selv. Det dreper du om du pusher for hardt, eller om du skal jage noe nytt hele tiden. Derfor er oppfordringen herfra å ha mer is i magen.

Selv om det norske herrelandslaget ikke har vært i et mesterskap på 24 år, så snakker de to NFF-toppene på Egon om medlemsrekord i norsk fotball og om verdensstjerner i Erling Braut Haaland og Caroline Graham Hansen.

– Det er veldig få andre som har de utviklingsstrukturene vi har i norsk fotball akkurat nå. De skal sikre at bredde og topp går hånd i hånd. Vi skal greie begge deler, sier Grøttland.

– Men det skal ikke handle om det som kanskje skal skje om ti år. Barnefotballen skal ikke være en fabrikk som lager toppspillere. Det er gode her-og-nå-opplevelser som er det viktigste, legger han til.