Natur og næring: Ja takk, begge deler

Som skogeier har jeg et dypt engasjement for naturen. Jeg lever av den, bruker den og tar vare på den for kommende generasjoner. Når debatten om naturtap nå raser, ønsker jeg å løfte frem viktigheten av å skille mellom skogbruk og nedbygging av natur.

Vi skogeiere er nemlig også bekymret for tap av natur.

Skognæringen er en del av løsningen

Naturmeldingen, innstillingen fra energi- og miljøkomiteen til Stortinget, trekker frem behovet for bærekraftig bruk av naturressursene som en nøkkel til verdiskaping.

Det er helt i tråd med vårt syn: Skogbruket er et av Norges viktigste verktøy for klima og natur. Vi hogger ikke skog for å fjerne naturen, vi forvalter den slik at skogen kan forbli en evig ressurs. Gjennom miljøsertifiseringer og strenge interne krav går vi ofte lenger enn myndighetenes krav.

Skogbrukets forvaltning bidrar til karbonbinding, biologisk mangfold og verdiskaping i hele landet.

Vern og vekst – ikke uforholdsmessige tiltak

Det er bra at det jobbes for å balansere bevaring og utvikling, men vi ser stadig forslag som krav om kommunal arealnøytralitet og generelle hogstforbud.

Slike tiltak kan virke tilforlatelige på papiret, men de er lite hensiktsmessige i praksis, og skaper økt byråkrati. Som Naturmeldingen påpeker, er kommunene forskjellige – i størrelse, ressursgrunnlag og behov.

Å pålegge alle kommuner et ensartet krav kan, uten at konsekvensene er kartlagt, skape store problemer for utviklingen i distriktene. Vi foreslår at det ved nedbygging av skogareal stilles krav om å etablere et tilsvarende nytt skogareal. Norge har store gjengroingsområder som egner seg godt for ny skogplanting.

Skogbruk er ikke nedbygging

Det er viktig å skille mellom flatehogst og nedbygging av natur. Når vi hogger en skog, sikrer vi at den vokser opp igjen – enten naturlig eller gjennom planting. Skogeierne sørger for at området forblir skog og en del av naturen.

Nedbygging innebærer derimot at skogen forsvinner for godt – til fordel for veier, bygg eller parkeringsplasser.

Gjennom frivillig vern av skog, som allerede i dag omfatter et område på størrelse med Akershus fylke, bidrar vi til bevaring av verdifulle økosystemer og naturområder.

Flere tusen skogeiere har vernet, eller tilbudt skog til vern. Samtidig sikrer vi at øvrige skogarealer drives bærekraftig, slik at vi kan opprettholde karbonlagrene og skape arbeidsplasser.

Fakta som fundament

Leser man NRKs artikkel, kan man få inntrykk av at naturinngrep skjer i et lovløst rom. Det stemmer ikke. Som Naturmeldingen påpeker, er det strenge krav til kartlegging og vurderinger i reguleringssaker. Kommunene pålegger utbyggere å skaffe et kunnskapsgrunnlag for beslutninger, og disse kravene bidrar til at naturverdier blir vurdert og ivaretatt.

Samtidig støtter vi forbedrede planprosesser og mer presise retningslinjer som gir både skognæringen og utbyggere bedre forutsigbarhet og effektivitet. Når alle aktører vet hva som gjelder, blir det færre misforståelser og bedre prosesser.

Vi støtter også Naturmeldingens initiativ om et nasjonalt naturkart som gir mer systematisk kunnskap. Skognæringen ønsker å være en del av løsningen. Med bedre kartdata kan vi både planlegge mer effektivt og sikre presise naturhensyn.

Vern og utvikling må balanseres

Det har alltid vært slik at noe natur må omdisponeres for samfunnsnyttige formål – til barnehager, skoler og veier.

Vår oppgave som samfunn er å sikre at slike omdisponeringer skjer med minst mulig skade på naturen og med riktig kunnskapsgrunnlag. Samtidig må vi huske at flere mennesker betyr økt behov for tjenester og infrastruktur.

Derfor oppfordrer vi til en tilnærming der dialog, kunnskap og samarbeid styrer utviklingen. Skognæringen er klare for å ta del i denne dialogen, sammen med politikere og utbyggere.

Skogen som arv

Som skogeiere forvalter vi naturen med respekt og ansvar. Vi tar klimaforpliktelsene våre på alvor og sørger for at skogen fortsetter å gi både rekreasjon, karbonbinding og arbeidsplasser.

Vi tror at debatten om natur og arealbruk kan bidra til å styrke forvaltningen av naturen, men det krever at politiske beslutninger er basert på fakta og ikke kun følelser.

Når vi tar beslutninger om fremtidens bruk av arealene våre, må vi gjøre det med tanke på de som kommer etter oss.

Det er vårt ansvar – og vårt løfte.