Kan Lyse Kraft sukre pillen i Røldal-Suldal?

AFTENBLADET MENER: Lyse og Staten bør legge godviljen til for å sikre lokal støtte til gigantplanene i Røldal-Suldal.

Kontrollsenteret på Nesflaten var del av den originale utbyggingen i Røldal-Suldal. Bygget, tegnet av Geir Grung, er et arkitektonisk hovedverk i Norge. Foto: Pål Christensen

Egentlig skulle eierskapet til 10 prosent av den store vannkraftutbyggingen i Røldal-Suldal har gått tilbake til eierkommunene Ullensvang og Suldal. Men slik ble det ikke.

Etter 60 år skulle Røldal-Suldal overføres vederlagsfritt fra Norsk Hydro til staten i 2022 gjennom såkalt hjemfall.

Hjemfall er en del av de norske konsesjonslovene av 1909, og ble innført for å hindre at utenlandsk storkapital fikk kontroll over den norske vannkraften.

I avtalen fra 1960-årene skulle vertskommunene i Røldal-Suldal disponere 10 prosent av kraften etter tilbakeføringen til staten. Dette som kompensasjon for å måtte leve med store neddemte nærområder, kraftlinjer og andre ulemper.

Men i 2008 ble konsesjonslovene endret som følge av at Norge tapte hjemfallssaken i EFTA-domstolen.

Deretter inngikk eieren Hydro en avtale med Lyse, som opprettet selskapet Lyse Kraft DA, og som fikk en evigvarende konsesjon av Solberg-regjeringen i 2016. Vertskommunene fikk ingen eierandel likevel. Mange mener at kommunene ble utsatt for et «ran». En av dem er ordfører i Ullensvang, Roar Aga Haug (Ap). Både Haug og kollega Mads Drange (Ap) i Suldal jobber for at vertskommunene skal få mer igjen for å si ja til utbyggingen som er planlagt for å modernisere kraftverket.

Det planlegges en investering på mellom seks og åtte milliarder kroner, som skal gjøre anlegget i stand til å produsere mer kraft når prisene er høye.

Det er ikke tvil om at det er behov for «balansekraft» «balansekraft» Balansekraft, hurtig tilgjengelig effektkapasitet for å utjevne avvik som kan oppstå mellom kraftproduksjon og forbruk, se også regulerkraft. Ved forbruksendringer må denne utjevningen skje nærmest momentant så det ikke oppstår uregelmessigheter i elnettet i form av spennings- eller frekvensavviki systemet, altså vannkraft eller andre stabile kraftkilder, for å veie opp for den mer uforutsigbare og svingende kraften fra for eksempel vind og sol. Og den foreslåtte utbyggingen er mer skånsom enn en ny utbygging i et uberørt vassdrag ville vært.

Men vi forstår eierkommunene, som allerede er blant dem i landet som har mistet mest natur til vannkraftutbygging. De ønsker stabile inntekter som kan sikre utvikling og bosetting i en region som trues av synkende folketall. De vil ikke bare ha aktivitet i selve byggefasen, men også etterpå.

Det er NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) som sier ja eller nei til utbyggingen, ikke kommunene. Men NVE merker seg garantert den lokale motstanden, slik NVE også merker seg at statsforvalterne i fire fylker har uttrykt bekymring for konsekvensene for villreinstammen som Norge er internasjonalt forpliktet til å beskytte.

Utbyggeren og staten bør legge godviljen til og sikre vertskommunene en så god kompensasjon at den lokale motstanden blir mindre.

Balansekunst for balansekraft.