Nationaltheatrets utvidelse: Gratulerer! Med nesten alt.

Man får håpe at pedantisk byråkrati ikke forlenger prosessen og setter hele det originale prosjektet i fare, skriver Thomas Thiis-Evensen. Foto: Annika Byrde, NTB

Det burde bruse i enhver politikers hode.

En faglig solid entusiastgruppe har foreslått en påbygging til Nationaltheatret i retning Slottsparken og Johanne Dybwads plass foran T-banenedgangen. Forslaget bør vekke stor interesse for å ha tilpasset løsningen til særlig tre viktige faktorer: pris, stil og sted.

Disse er alle nye i forhold til årelange utredninger om hva i all verden vi kan gjøre for å svare på vår tids teaterbehov i en bygning fra 1899. Skal Nationaltheatret flytte til Økern, til Tullinløkka eller kanskje under bakken i Studenterlunden?

Å vektlegge helheten i et byrom

Alle de tre faktorene mener entusiastene at de har oppfylt. For det første til en pris på vel 4 milliarder kroner og en byggetid på fem til seks år. Holder det stikk, burde det jo bruse i enhver politikers hode, all den tid andre diskuterte alternativer er priset opp mot 18 milliarder kroner og har en byggetid på 20 år.

Slik kan påbyggingen til Nationaltheatret se ut. Foto: LPO Arkitekter

Det som også er nytt, er at påbyggingen, som den aller første av våre kjente monumentalbygg fra 1800-tallet, er tilpasset det eksisterende husets nybarokke stil.

Det i seg selv bryter med et 100 år gammelt mantra innen modernismen: Alle nye endringer skulle kontrastere det gamle, helst som hvite bokser i råbetong og glass – uten en stakkars profil. Slik reflekterer forslaget vår egen tids gryende interesse for historiens former, der hensikten er å vektlegge helheten i et byrom, ikke splintre det opp på grunn av en teknologibegrunnet hybris om at alt som er nytt, «er det eneste sanne».

Formet som et gresk tempel

Men det kanskje viktigste nye i forslaget er at påbyggingen videretolker gamlebyggets tilpasning til sine næromgivelser. Arkitekten Henrik Bull tegnet sin frittliggende bygning som et maskeskifte, liksom en tydeliggjøring av bygningens funksjon som teater: Hver av de fire fasadene ble utformet forskjellig – både inngangsfasaden mot Sentrumsparken, langveggen mot Storgaten, langveggen mot Studenterlunden og Universitetet og bakfasaden mot T-banen.

Hovedinngangen mot Sentrumsparken er formet som et gresk tempel med gavl og søyler, liksom Universitetet og Slottet i nærheten. Nå med et annet innhold: Nationaltheatret er gudinnen Thalias tempel, teaterets mytiske beskytter. Og skulle man være i tvil, står hennes viktigste sekundanter, Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, vaktsomt opphøyet på plassen foran. Og ut fra tempelsøylenes fot skyter det en raus baldakin for å ta imot strømmen av publikum under seg.

Og på taket over blir den til en luftig veranda i pausen, med utsikt til det dype parkrommet med Stortingets fløyer som en favnende avslutning.

Stortingsgatens bygninger som ligger på motsatt side av Nationaltheatrets langfasade, er en del av et sammenhengende gateløp. Både nå og opprinnelig ble gaten flankert av ulike bygninger plassert tett inntil hverandre, og teaterbygget selv ble lagt helt ut til fortauet. Hvordan svarer så Bull på utfordringen?

Jo, han betoner nettopp sammenhengen i gateflukten ved å barbere bort alle pompøse ornamenter i fasaden – gjør den ordinær, som fasadene vis-à-vis. Han lar de indre funksjonene vises som en rad med forskjellige utspring som optisk deler opp den lange veggen i ulike «hus» – også det som et svar på gateveggen vis-à-vis.

Protesterte heftig

Det akademiske kollegium protesterte heftig da tanken dukket opp om å plassere en teaterbygning rett overfor Universitetet, som lå på den andre siden av Karl Johans gate. Det ville bryte fullstendig med « ... det Præg av Fred og Alvor som burde hvile over Universitetets Omgivelser ...». Sannsynligvis mente de vel at underholdning og sparkepiker ville distrahere de mannlige studentene. Men kongen og Bjørnson likte selvfølgelig ideen, og byggingen ble påbegynt.

Kanskje også som et pek mot de høytidelige rektorene, la arkitekten teaterkuppelen i rett linje ut fra universitetets hovedinngang, og smekket samtidig på en kopi av dens tempelsøyler på veggen like under – for å understreke poenget.

Men i disse dager er hevnen virkelig fullendt, takket være entusiastgruppens glitrende forslag om å forlenge fasaden til høyre for kuppelen som en kopi av den eksisterende til venstre. Dermed er teaterfasaden mot Studenterlunden blitt et symmetrisk speilbilde av Universitetsplassen vis-à-vis, både i bredde og oppdeling.

Endefasaden til Nationaltheatret (t.v.) er inspirert av renessansearkitekten Andrea Palladios «Villa Misfornøyd», skriver Thomas Thiis-Evensen. Collage: Aftenposten

Nå skal det i rettferdighetens navn også sies at ideen om symmetriske bygninger på hver side av Karl Johans gate hadde en mer saklig begrunnelse. Slottsarkitekt Hans Ditlev Franciscus Linstow lanserte opprinnelig ideen noen tiår tidligere, og da med en stortingsbygning der teateret kom til å ligge.

Har de glemt Bulls prinsipp?

Hva så med endefasaden mot T-banenedgangen? Har entusiastene nå plutselig glemt Bulls prinsipp om å tilpasse seg omgivelsene og i stedet foreslått en asymmetrisk fritenking mot Johanne Dybwads plass? Bull gjør det motsatte, han avslutter bygningen med et strengt symmetrisk midtparti kronet av en gavl, men uten søyler som over hovedinngangen i den andre enden av huset.

Her er det et stort buemotiv som dominerer midten, et motiv han tydeligvis har hentet direkte fra «Villa Malcontenta» («Villa Misfornøyd»), tegnet av den store renessansearkitekten Andrea Palladio på 1500-tallet. Palladios fasade vendte rett ut mot en stor park, slik Bulls fasade vender rett ut mot den grønne Slottsparken.

Og sett fra nedkjøringen mot sentrum via Henrik Ibsens gate, danner den ikoniske fasaden en kraftig og samlende fond på hele gateflukten.

Hva nå?

Det er å håpe at entusiastene studerer endefasaden på nytt. Det er virkelig også å håpe at et pedantisk byråkrati ikke forlenger prosessen og setter hele det originale prosjektet i fare.

Så derfor: Sett i gang!