Når vi endelig har lyktes, er folk i harnisk

Nå er det spanske tilstander i Nordens Paris. Folk i Tromsø er luta lei av turistene.

Turister som tar bilder av barnehagebarn.

Overfylte fly og eviglange ferjekøer.

Elleville hotellpriser som priser ut konferanser og festivaler

Handlegater som blir overtatt av sports- og suvenirbutikker.

Den evige raslingen av helt ny Gore-tex.

Uerfarne sjåfører på smale og glatte veier.

Folkevandring i sårbar og ikke lenger fullt så uberørt natur.

En lokalbefolkning som føler at de har mistet litt av hjemstedet sitt.

Det er et lite knippe av historier som gjentas. Mange har fått turistene i vrangstrupen.

Speilet har snudd

Men vi vet det så godt. Det er å kaste en trillebår med stein i verdens største glasshus. Hvor mye har ikke vi nordmenn dratt trillekoffertene våre over Barcelona, København og Romas brosteinsbelagte gater. Oppsøkt unike reisemål. Skapt våre egne kolonier i Gran Canaria og Thailand, og tatt for oss av barer, severdigheter og strender lenger sør.

Nå protesteres det mot masseturisme i mange europeiske byer. I Barcelona har eksempelvis demonstranter skutt med vannpistol på turistene. «Tourist go home»-plakater er blitt et vanlig syn.

Lenge har det vært et mål å få flere turister til Norge, og særlig til nord. Noe må vi leve av, og reiseliv har vært en yndet framtidsnæring.

Når vi nå har lyktes, er begeistringen slett ikke til å ta og føle på. For selv om det oppleves som illojalt og sutrete å si det høyt, er mange frustrerte over hvordan turismen har utviklet seg.

Kaldt og billig

Trenden med coolcation, der mange søker etter kjøligere feriemål, har i særdeleshet slått an på steder som Tromsø og Lofoten. Folk strømmer til fra hele verden, og særlig fra Asia, for å se nordlys, snø, fjorder, fjelltopper, hundesleder og uberørt natur. Hvitkledde turister på jakt etter den perfekte selfien er blitt et vanlig syn i Tromsøs gater.

For å gni enda mer salt i turist-såret. Nå er også Norge blitt et billig ferieland, mens krona er blitt de nye «gærningene».

Selv om mange kvier seg for debatten, klør man seg i hodet over hvordan turismen kan komme inn i rett spor.

Nå diskuteres det hyppig hvordan turismen kan tøyles.

• Et flertall på Stortinget klarte i grevens tid å bli enige om en slags turistskatt. Nå skal overnattingsgjester og cruiseturister betale for seg. Det vil neppe regulere turismen, men kan gi noen kommuner penger til å investere i sanitæranlegg og annen nødvendig infrastruktur. Men det hjelper i liten grad der slitasje på naturen er det største problemet.
• Flere steder er man irritert over at Airbnb har tatt av. Pengesterke feriegjester har delvis fortrengt studenter og andre fra leiemarkedet. Dessuten er mange fortvilet over at mye kortvarig utleie forringer boligkvaliteten. Hyppig skifte av trillekofferter inn og ut oppleves ikke som hyggelig for naboene. Nå diskuteres det å regulere airbnb og korttidsutleie hardere.
• Gratis ferger og billigere fly var en del av regjeringas gavepakke til distriktene. Men det var en gave med bismak. Mange steder opplever man endeløse ferjekøer, særlig i sommersesongen. Det er blitt en plage for både næringsliv og fastboende som ikke kan nyte livet i ferjekø på samme måte som en bobilturist.
• Også når det gjelder makspris på fly har medaljen en bakside. Særlig er det feriefolk og pensjonister som kan kjøpe opp billettene god tid i forveien. For å sukre pillen letes det etter måter å gi fastboende en slags forrang til lands og til vanns og i lufta med. Så langt har lite konkret skjedd.

Som om ikke klagesangen er lang nok, er mange også bekymret for naturen. Det er noe smått absurd over cruiseskip som ankrer opp foran sårbare isbreer på Svalbard. Man må gå i kø opp fjelltoppene i Lofoten eller stå som sild i tønne i de mest pittoreske fiskeværene.

I Lofoten har ordførere og fastboende tatt til orde for at allemannsretten må skrotes. De mener den har utspilt sin rolle med masseturismen, og skaper store gnisninger i lokalsamfunnet.

Debatten om allemannsretten kan høres på Lytring.

Reiselivet selv mener Norge har mer enn nok plass, men turismen må spres – både gjennom årstidene og i hele landet.

Der har de en jobb å gjøre.

For turistene kommer neppe med en angreknapp, og vil sannsynligvis bare bli flere.

På seg selv kjenner man som kjent andre.