Når strømprisene øker, må industriarbeideren enten redusere sin kjøpekraft eller bli mer effektiv

Men en brå slutt i petroleumsnæringen nå, vil være økonomisk «galimatias», spesielt når Europa «skriker» etter Norsk gass. En gradvis overgang til nye næringer som er basert på fornybare ressurser, kan imidlertid være fornuftig industripolitikk.

Nye næringer som eksempelvis datalagring, batteriproduksjon og hydrogenproduksjon omtales ofte som de nye «grønne næringer».

Men i politikernes iver etter alle disse nye «grønne næringer», glemmes ofte tradisjonell kraftforedlende industri, som også bør inngå blant de «grønne næringer». Tradisjonell «grønn industri» kan eksempelvis være aluminiumsproduksjon eller treforedlingsindustri.

Nylig påpekte Fellesforbundets leder Jørn Eggum at han er lei høye strømpriser. Dette under en fanemarkering i regi av «industriaksjonen». Der framsatte Eggum følgende 3 krav, på vegne av 175.000 medlemmer i Fellesforbundet:

1. Stortinget må stemme nei til EUs energibyrå Acer og en tettere tilknytning til Europa

2. Regjeringen må reforhandle kablene i Sør til Tyskland og Storbritannia.

3. Danmarkskablene Skagerak 1 og Skagerak 2 må ikke bli forlenget i 2025.

Jørn Eggum mener det nå er på tide å innrømme at kraftpolitikken ikke har gått i nordmenns favør. Eggum er her helt på linje med Norsk Hydros grunnlegger Sam Eyde, som i sin tid sa at strøm ikke skulle være en vare, men en innsatsfaktor for verdiskaping og oppbygging av industri i Norge.

Rundt 1930, ble Norge tilbudt rollen som råvarenasjon. Tyskland foreslo da å legge kraftkabler fra Norge til kontinentet, for å bruke strømmen vår til å drive tysk industri. Norge avviste den gang disse planene, fordi vi heller ville bli en industrinasjon selv.

Allerede mot slutten av1800-tallet, så framsynte industribyggere mulighetene som lå i de mange fossefall og i de norske skoger. Flere steder i landet (blant annet på Hunsøya i Vennesla), ble det da igangsatt industriell produksjon av forskjellige treforedlingsprodukter.

Treforedlingsindustrien har etter den tid både hatt oppgangstider og nedgangstider, men under «etterkrigstidens industrireising» kom det en kraftig vekst i næringen. I flere tiår levde da Norge godt på treforedlingsindustrien, helt til oljealderen gjorde sitt inntog. Treforedlingsindustrien kom da gradvis mer i skyggen av oljeindustrien. Litt ut på 2000 tallet raknet det så fullstendig for store deler av norsk treforedlingsindustri. Store industribedrifter som: Union, Hunsfos, Follum, og Peterson (med flere) ble da nedlagt, noen etter over 100 års drift.

Etter hvert kom det da treforedlingspakker for å bidra til å snu den negative trenden, men i sum utgjorde dette bare en brøkdel av hva oljefondet da allerede hadde investert, i konkurrerende Svensk og Finsk treforedlingsindustri.

Treforedlingspakker avverget da heller ikke nedleggelsen av Södra Cell Tofte. Södra avviklet celluloseproduksjonen i Hurum i 2013, og flyttet da produksjon til Sverige, mens ca. 290 industriarbeidsplasser ble borte i Norge. Hver femte tømmerstokk som ble hugget i Norge, gikk i sin tid til Tofte.

I dag eksporterer Norge både store mengder massevirke, og strøm. Tømmeret som eksporteres, blir nå foredlet (eller brukt til biobrensel) utenfor Norge. Å bruke ferskt tømmervirke til biobrensel, blir omtrent som å bruke «indrefilet til å lage pølser».

Treforedlingsindustrien er tuftet på fornybar skog og fornybar vannkraft, og er derfor i høyeste grad berettiget betegnelsen «grønn industri». Men høye strømpriser, strenge norske miljøkrav, og generelt høyt kostnadsnivå, kan svekke konkurranseevnen både til treforedlingsindustrien, og til annen «grønn industri».

De bedriftene som klarer seg gjennom alle disse miljøkrav, har imidlertid en høy grad av miljøvennlig produksjon. Derfor er utflytting av Norsk industriproduksjon ikke klimavennlig, sett i et globalt perspektiv.

Vannkrafta gjør Norge til verdensledende i produksjon av fornybar elektrisk kraft. Det er bra, men kortreist og fornybar kraft må fortsatt i hovedsak brukes til industriell foredling i Norge, og krafteksporten bør begrenses til eventuell overskuddskraft.

Norsk industris viktigste konkurransefortrinn har vært strømpriser basert på kostpluss prinsippet, men dette er dessverre nå i ferd med å gå tapt. Det koster bare ca. 0,12 kr/kWh å produsere strøm i Norge (konsesjonskraft), men industrien og husholdningene har i senere år måttet betale det mangedobbelte. Verst er dette for industrien i Sør-vest (NO2), som i senere tid har fått vanskeligere konkurransevilkår, enn i resten av kongeriket.

Når strømprisene øker, må industriarbeideren enten redusere sin kjøpekraft, eller bli mer effektiv, dette for å unngå at industribedriften taper konkurransekraft. Hvis det «grønne skiftet» innebærer at «grønn industri» mister sin konkurransekraft, så er det noe grunnleggende feil med industripolitikken i Norge!