Når sorgen treffer

På to måneder gikk Rakel 18 år fra frisk til død, to søsken og to foreldre mistet brått et barn og et søsken. «Hvor var den profesjonelle krisehjelpen?» spør mor Silje Birgitte Folkedal i sin Ytring på NRK 5. januar 2025.

Familien ble overlatt til seg selv da barnet deres døde, uten tilstrekkelig informasjon, hjelp og støtte fra hjelpeapparatet.

Mor til Rakel drar en interessant parallell: «Når du føder et barn, står det et helt helseapparat og venter på deg, med oppfølging av helsesykepleier og lege, for ikke å snakke om kunnskap i flokken og samfunnet om hva en nybakt familie trenger ... her finnes både råd, kunnskap og levd erfaring».

Men hvor er dette hjelpeapparatet når vi mister et barn? Å miste et barn eller et søsken er livsomveltende, meningsløst og endrer deg og din fremtid for alltid. Vi vet at sorg kan gi store psykisk og fysisk helseutfordringer, svekke daglig fungering og øke risikoen for tidlig død.

Konsekvensene av sorg kan være så alvorlig at forlenget sorglidelse ble innført internasjonalt som en diagnose i WHO’s diagnostiske system (ICD-11) for syv år siden. Diagnosen er enda ikke implementert i Norge.

Å finne nytt fotfeste i livet mens du kjenner deg overveldet og utmattet av sorg og smerte er krevende – så krevende at mange ikke har krefter til å finne frem til nødvendig hjelp og støtte. Derfor skulle noen i helsesystemet bare ha vært der, stilt opp, hjulpet til med å navigere i ukjent landskap og tålt å stå i smerten sammen med de sørgende.

Ifølge Pasient- og brukerrettighetsloven § 2–1 og 2–2 har vi «rett til nødvendig helsehjelp». Likevel blir sørgende ofte avvist fra DPS, fordi sorg ikke kvalifiserer som nødvendig helsehjelp. Men komplisert sorg og de alvorlige helsemessige konsekvensene som kan følge med, bør gi rett til psykisk helsehjelp.

Det bør gis tilgang til forebyggende lavterskeltilbud, og forpliktende rutiner for oppfølging fra helsepersonell med kompetanse på sorg og krise. Men slik hjelp fra helsevesenet er lite tilgjengelig for de fleste.

En pågående studie ved Universitetet i Bergen viser at nesten to tredeler av de som har mistet et barn eller søsken opplevde at det var ingen eller lite hjelp tilgjengelig, og at hjelpen ble opplevd som mangelfull, tilfeldig og personavhengig.

Pasient- og interesseorganisasjoner kan tilby samtaler, sorggrupper og seminarer som gir støtte og fellesskap, men bedre organisert helsehjelp for å sikre at kompliserte reaksjoner kan forebygges og om nødvendig, behandles, må på plass.

Implementering av en diagnose for forlenget sorglidelse, som kan gi grunnlag for oppfølging og sykemelding i en slik situasjon, vil være et første skritt i denne retningen. Nå blir mange sykemeldt med diagnosen «psykisk ubalanse situasjonsbetinget», depresjon eller lignende.

Men sorg er ingen sykdom. Innføring av en sorgmelding med oppfølging av fastlege i stedet for sykmelding kan hindre at en tidlig etter et tap mottar et sykdomsstempel, samtidig som det gir mulighet for arbeidsfravær når daglig fungering sterkt rammes umiddelbart etter et dødsfall.

Det vil gjøre det tydeligere hvorfor man ikke er i stand til å jobbe og dermed kunne legge til rette for mer treffsikker hjelp, inkludert gradvis retur til arbeidsplassen.

Man kan spørre seg hvorfor en slik diagnose ikke er implementert i Norge, hvorfor det mangler nasjonale rutiner for oppfølging, hvorfor det ikke er på plass faglig god oppfølging over tid, ikke bare umiddelbart etter plutselige tap som et barns eller småbarnsforeldres død.

Er dette et uttrykk for at også norske myndigheter og politikere ikke tar sorg på alvor og har tatt inn over seg at sorg og komplisert sorg har konsekvenser som leder til uhelse og funksjonstap?

For folkehelsens skyld må vi ta sorg på alvor. Vi må tørre å snakke om hvor vanskelig det kan være å sørge etter tap av barn eller andre uventede dødsfall.

Vi må få på plass rutiner for god helseoppfølging som sikrer god faglig oppfølging over tid, supplert med den hjelp sosiale nettverk, likepersonstøtte og hjelp fra etterlatte-organisasjoner kan tilby.

(Forfatterne tilhører sorgforskningsgruppa på Senter for krisepsykologi på Universitetet i Bergen.)