«Drapet på Tamima ryster oss, i hele Norge,» sa statsminister Jonas Gahr Støre til de 30.000 menneskene som samlet seg i Oslos gater søndag for å vise solidaritet med familien til Tamima Nibras Juhar (34), som ble drept av en ung høyreekstrem mann 24. august.
Ordene til statsministeren traff meg sterkt. Jeg fulgte markeringen via statskanalen hjemme i Kristiansand. Jeg spurte mine døtre – én på barneskole, én på ungdomsskole – om de hadde hørt noe om drapet på skolen. Svarene deres fikk meg til å stanse opp. Ikke bare hadde de ikke hørt om saken – de visste ikke engang hvem Tamima var. Det som startet som en undring, utviklet seg raskt til en uro: Hvordan kan et brutalt og rasistisk motivert drap gå ubemerket hen i skolegården, i klasserommene – i byen jeg bor i? Hvor representativ er slik stillhet blant skolene i Norge?
Som far, innvandrer og etnisk minoritet opplever jeg dette som både vondt og skremmende. Når et rasistisk drap skjer i Norge, er det ikke bare en sak for politiet og domstolene. Det angår oss alle – og det er barn og unge som skal vokse opp i dette samfunnet.
Elever trenger å bli ivaretatt
Vi vet at de fleste av barn og unge får med seg nyheter, og at de viktigste kanalene er TikTok, SnapChat og YouTube. Mange barn kan derfor ha fått med seg denne saken, gjennom media eller hjemme. Noen av dem blir redde. Andre sitter igjen med spørsmål de ikke vet hvor de kan rette. Når hjem og skole svikter som trygge rom for samtale, blir barn stående alene med erfaringer som er både smertefulle og forvirrende.
Når skolen velger stillhet, sender det et signal.
Dette gjelder ikke bare for minoritetsbarn, men for alle elever. Hvis vi virkelig skal bekjempe rasisme og ekstremisme, må vi starte med å gi barn og unge et språk og en forståelse for hva som skjer i samfunnet rundt dem. Dette er viktig både for barn og unge som er utsatt for rasisme, og for dem som er tiltrukket av høyreradikalt tankegods. Skolen er den viktigste arenaen for dette.
Når stillhet blir et budskap
Vi vet at ungdom søker svar andre steder når de ikke får dem i klasserommet – på sosiale medier, i vennegrupper, eller i miljøer som kan gi forenklede og farlige forklaringer. Da mister vi muligheten til å møte dem med kunnskap, kritisk refleksjon og verdier som bygger fellesskapet som statsministeren viser til. Når skolen tier om rasisme, lærer barna våre at det ikke angår dem. Det er en farlig lærdom. Særlig når radikalisertungdom er stadig yngre, slik gjerningsmannens alder minner oss på. Når skolen velger stillhet, sender det et signal. Det som burde ryste oss, blir bagatellisert. Og enda verre: stillheten kan bidra til å opprettholde rasisme.