Når politikerne svikter, må jussen overta

Til tross for dommen slo Høyesterett fast at staten må vurdere og synliggjøre de globale konsekvensene for klimaet før nye oljeprosjekter godkjennes.

I 2023 bestemte Greenpeace og Natur og Ungdom nok en gang å saksøke staten – denne gangen med utgangspunkt i nettopp det Høyesterett slo fast. Dette søksmålet blir omtalt som «Det nye klimasøksmålet», og denne gangen dreier det seg om de globale konsekvensene ved å selge og brenne olje og gass fra tre felter i Nordsjøen; Tyrving, Yggdrasil og Breidablikk hvorav det siste allerede er i drift.

Den18. januar i år kom dommen i Oslo Tingrett på «Det nye søksmålet», en epokegjørende miljøseier.

Dommen slår ettertrykkelig fast at staten har brutt utredningskravet ved godkjenning av de tre olje- og gassfeltene. Tillatelsene er dermed ulovlige, noe staten er uenig i og har anket.

Saken og dommen i tingretten har blitt møtt med stor interesse og glede, også ut over miljøbevegelsen. Den tvinger fram et prinsipielt spørsmål. Skal rettsapparatet brukes mot politiske avgjørelser? Er det ikke gjennom politisk arbeid at miljøsakene skal vinnes? Ja, det er det ideelle, men hva gjør vi når politikerne ikke forholder seg til Grunnlovens § 112 og naturmangfoldloven når politiske vedtak unnlater å fortelle oss konsekvensene av de vedtakene de fatter? Konsekvensene for natur og klima skal synliggjøres og problematiseres. Politiske beslutninger skal speile forvalteransvaret overfor våre kommende generasjoner noe lovverket er tydelig på. Når det ikke følges, må rettsapparatet også være en vei videre.

Problemstillingen må også være aktuell for vedtak med konsekvenser for natur og artsmangfold.

Naturmangfoldoven slår fast at konsekvensene for naturmiljøet ikke minst med vedtak etter plan og bygningsloven, skal synliggjøres og hensyntas. Hvis kunnskapen om naturmangfoldet er utilstrekkelig, skal «føre var prinsippet» legges til grunn noe som kan innebære at planer ikke kan la seg realisere.

Men det er forvaltningen og politikerne som tolker disse lovkravene, ikke minst ved klagebehandling, og da er samfunnsnytten altoverskyggende.

Et eksempel kan hentes fra en av Agders kystkommuner hvor det pågår planarbeid for 5 nye hytteområder over et samlet areal på ca 1300 daa. I de aktuelle utbyggingsområdene skal det bygges fritidsboliger, veier, parkeringsplasser, båthavner m.m hvor det i dag er naturtyper som har et rikt artsmangfold: Gammelt kulturlandskap, havstrand / kyst, edelløvskog, kystlynghei, gamle trær og ålegressenger. Utredningene om de biologiske verdiene i områdene er mangelfulle, og konsekvensene av så omfattende og relativt konsentrert naturinngrep er ikke vurdert eller synliggjort. Dette området har varierte naturtyper som i dag er leveområder for insekter, amfibier, pattedyr, fugl, slanger, karplanter, sopp. Hva skjer når sprengningsarbeidet begynner å endevende de intakte økosystemene? Vil det styrke eller forringe artsmangfoldet? Det er ikke blitt synliggjort, men vi kan alle forestille oss det.

Artsmangfoldet blir fattigere, og vi registrerer det nok også selv - vipe, hare, salamander, hubro…. Finnes det tyvjo i Agder?

Fagmiljøer bekrefter den negative tendensen hver gang rødlista blir lagt fram. Ja, det er et sammensatte årsaksforhold, men FNs naturpanel og fagmiljøer er tydelig på at naturtap er den viktigste årsaken. NRKs viktige rapport «Norge i rødt, hvitt og grått» og Agder fylkeskommunes banebrytende arealregnskap fra 2023 for planlagt utbygging forteller om et naturforbruk vi ikke kan tillate oss. Men hva gjør vi så når politikerne svikter oss og stenger for den klare beskjeden klima- og miljøminister Bjelland Eriksen ga oss i vinter i «Dagsnytt Atten»: «Vi må la urørt natur være i fred». Legger vi oss foran gravemaskinene som miljøaktivister? Prøver vi for nt`gang å bevege politikerne? Eller går vi til sak mot myndighetene fordi konsekvensene av vedtakene deres fører til omfattende naturødeleggelser som ikke er synliggjort?

Men å gå til sak mot myndighetene slik Greenpeace og Natur og Ungdom har gjort, kan fort bli et økonomisk mareritt for det frivillige naturvernet som baserer sin økonomi på medlemskontingent. Det kan likevel bli nødvendig for å få prøvet forvaltningens lovanvendelse. At naturen har dårlig rettsvern i Norge, er det mange som mener. Sverige til eksempel har miljødomstoler hvor natursaker kan reises uten store økonomiske konsekvenser ved eventuelt tap i rettssalen. Det har blitt tatt et initiativ i stortinget for å få en tilsvarende ordning i vårt land uten at det har ført fram. Men når naturen utsettes for så store ødeleggelser som det NRK har vist oss og som ligger i kommunenes utbyggingsplaner, kan vi ikke unnlate å bruke rettsapparatet for å sikre våre etterkommere en velfungerende og artsrik natur.