Når kan foreldre si at nok er nok, når voksne barn ikke slutter å «forsyne seg av foreldreskapet»?

Hvis barna fortsetter å «forsyne seg av foreldreskapet» på en grenseløs måte, er det barnets eller forelderens ansvar å endre dynamikken?

Illustrasjon: Sergio Membrillas

Spørsmål:

Det skrives og debatteres en del om barn som bryter med foreldre. Hvordan er det med foreldre som bryter med (aldersmessig) voksne barn? Er foreldreskap en livslang forpliktelse? Når kan/bør eventuelt foreldre sette voksne grenser for egne barn, og når kan foreldre si at nok er nok når barn ikke slutter å «forsyne seg av foreldreskapet» = omsorg, oppmerksomhet, økonomi, bebreidelser etc. Litt trist å skrive dette, men kanskje like aktuelt som brudd med foreldre?