Når ble det sykelig og unormalt å bære barnet sitt?

Liss Anda har båret barna sine i flere år og har også vært bæreveileder. Nå er hun «pensjonert» bærer. Foto: Privat

Bilder av foreldre som holder ungene sine i sele, utløser reaksjoner fra dem som brukte armene til samme jobb.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Bæring som livsstil, altså? Jeg tror det Aftenposten egentlig mener å si i sin artikkel 10. november, er at for noen blir det en hobby. Akkurat som å ha hund, potteplanter, transportsykkel, pizzaovn i hagen eller hva nå enn enkelte folk bruker unødvendig mye tid og penger på.

Men etter flere år som bæreveileder er min uformelle analyse at folk flest bærer ungene fordi a) de valgte bæresele over barnegråt, b) de likte å ha begge hendene fri samtidig, eller c) de liker å gå tur i ulendt terreng.

Kun svært få velger å gjøre bæredingsene til en hobby.

Men bilder av barn som holder ungene sine i sele, utløser en del reaksjoner fra dem som brukte armene til samme jobb. Hva skal man si til dem som mener så mye om bæring? Særlig da kanskje til dem som aldri forsøkte det selv?

Sykelig?

Som erfaren hobbyist har jeg følgende svar til de vanligste nay-sayerne:

«Min unge gikk x km alene da hen var y år.»

Hvis du hadde båret, så kunne dere potensielt gått en enda lengre tur, med en baby som ikke kunne gå. Storebror på 12 hadde fått lov å gå i sitt tempo en gang iblant han og. Vi bærer ikke fordi de ikke kan gå, men fordi det tillater andre typer tur. Det er jo derfor folk også bruker meis eller pulk.

«Dette er ikke normalt.»

Primater bærer barna sine. Mennesker har også gjort det ganske lenge. Det er kanskje ikke så vanlig i Norge, men «uvanlighet» alene er ikke lik «abnormalitet».

Er det «sykelig» å holde ungene sine generelt? spør Liss Anda. Foto: Privat

«Tenk om du faller.»

Ja, tenk om. Best å gå litt forsiktig. Det samme med vogn. Tenk om den velter og ungen faller ut! Eller om du mister den drit-tunge bilstolen i bakken på vei inn på Rema 1000! Men det skjer jo veldig sjelden. Vi har også brodder, altså.

«Dette er sykelig.»

Når blir det sykelig? Når en sele supplerer armene? Når ungene kan gå selv? Når de begynner på skolen? Eller er det «sykelig» å holde ungene sine generelt? Hvor trekker du grensen? Skulle jeg gjerne visst!

Våre unger har sovet seg gjennom mangt et kjedelig kunst- eller historiemuseum på ryggen til noen. Slik kunne vi andre kikke i fred mens barna hadde en liten pause. Og så er de klare til mer is etterpå. Noen drar på ferie 100 prosent på ungenes premisser – men det er ikke for meg.

Langtur med barn i bæresjal. Foto: Privat

Jeg tror du mener at «dette virker fremmed for meg, og jeg har sterke negative reaksjoner på ting jeg ikke vet så mye om». Deg om det.

«De lærer aldri å gå selv!»

Jo. Det gjør de.

Foreldrerollen må læres

Som psykolog finner jeg det interessant i denne og lignende debatter at folk tilsynelatende umiddelbart må melde at «men jeg gjorde ikke x med mitt barn, og det gikk helt fint, det». Hva skyldes dette?

Jeg tror det ligger i at vi oppfatter foreldrerollen, særlig mammarollen, som medfødt og intuitiv. Hos en helstøpt kvinne blir amming, byssing og elsk av klesvask automatisk aktivert når epiduralen skytes opp i ryggraden hennes.

Men å fungere som forelder er ikke medfødt. Vi må lære det. Læring innebærer tusenvis av valg mens vi går ut fra Rema med poser i hendene og under øynene. Vi tryner, reiser oss og går videre med sjal eller vogn. Vi kjemper for å skape vår vei, for det føles som vårt individuelle ansvar at den blir riktig. Når andre foreldre våger å si at deres vei ikke ligner vår, så går vi rett i forsvarsposisjon.

På refleks forsvarer vi vår egen vei for å si til omverdenen at «jeg er en OK person, jeg fikk denne utrolig viktige oppgaven til, jeg også». Kanskje sier vi det også litt til oss selv, at det gikk bra. For det går jo bra med de aller fleste.

Mitt håp er at vi kan slutte å være så hårsåre når vi ser foreldre som gjør ting litt annerledes enn vi selv ville valgt. Og husk at når folk kommenterer det du gjør, så handler det aller mest om dem selv.

Negative kommentarer er ikke OK

For ordens skyld: Maria Mena har i Aftenposten fortalt om «bærepolitiet», som ifølge henne er snare med å påpeke feil hos andre. Nei, det er ikke OK uoppfordret å kommentere andres bæring på en negativ måte, med mindre det er reell fare for liv og helse (noe jeg har sett to ganger i mine 12 år som nå pensjonert bærer).

Vurder eventuelt å si «jeg synes det er så koselig når folk bærer, jeg», og ta samtalen derfra.

Bare at det da er en risiko for at de ender opp med å kose med barna i mange flere timer enn strengt tatt nødvendig. Og så vondt vil vi vel ikke folk...?