Når alt norske partiledere kan enes om er at Norge skal til fotball-VM, hva blir det da av Norge som energinasjon?

KRONIKK: Når det eneste norske partiledere kan enes om er at Norge skal til fotball-VM, hva blir det da av Norge som energinasjon?

Politikerne må lage en troverdig plan for hvordan vi skal komme opp i 100–150 TWh ny kraftproduksjon, skriver kronikkforfatterne. Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB

«Norge er et vakkert land». Slik åpner «Alt for Norge», VM-sangen til USA-VM 1994. 31 år senere står landslaget med et ben i neste VM. I partilederdebatten under Arendalsuka var samtlige partiledere klare på at dit skal vi. I energidebatten er det imidlertid steile fronter og liten vilje til å ofre noe.
Strømkabler og strømpris overskygger debatten, og hvordan vi skal få tilstrekkelig med strøm havner i skyggen. Norge trenger ny fornybar kapasitet for å sikre industriell utvikling og for å ha en sjanse til å oppnå våre klimamål. Klimaomstilling, elektrifisering og nye industrier – som datasentre – gjør at etterspørselen etter kraft øker. Mange spår et kraftunderskudd allerede om få år. I våre analyser anslår vi et behov på minst 100 TWh ny kraft innen 2050, med et betydelig forsterket behov dersom man politisk velger å satse på datasentre eller grønn industri.

Med fjell og daler, hav og strand

All ny kraftutbygging møter imidlertid motstand, spesielt de teknologiene som er billigst og raskest å bygge ut. Noen partier setter det opp som en motsetning mellom subsidiert grønn energi og velferd. Andre gjør utenlandskablene til syndebukk. Bort med kabler, bort med havvind, inn med atomkraft og inn med lave strømpriser. Virkeligheten er mer sammensatt:

Vannkraft: kan gi rundt 20 TWh ekstra – men det er langt fra nok.

Landvind: maksimalt 35 TWh – fortsatt ikke tilstrekkelig.

Solkraft: opptil 15 TWh – et viktig bidrag, men heller ikke nok.

Havvind: nødvendig i stor skala for å møte behovet.

Atomkraft: bør utredes og kan bli en del av løsningen fra (tidligst) 2040.

Biomasse, bølgekraft og gasskraft med karbonfangst er andre lovende teknologier

I dag finnes det ingen troverdig plan for hvordan vi skal komme opp i 100–150 TWh ny kraftproduksjon. Vi snakker om mål og ambisjoner, men ingen kan peke på konkrete prosjekter, investeringer eller politiske beslutninger som faktisk bringer oss dit. Gapet mellom retorikk og realitet vokser.

Svaret er ikke enten – eller. Havvind er ikke billig, men det finnes ikke billigere storskala alternativer på kort sikt. Hvis vi ikke subsidierer havvind i startfasen, vil vi stå uten nok strøm det neste tiåret. Resultatet blir høyere priser, svekket industri, tapte arbeidsplasser – og dermed mindre rom for velferd.

Og kablene? Mindre overføringskapasitet kan gi lavere prissmitte på kort sikt, men det øker samtidig behovet for å bygge ut mer kraft, og bygge ned natur, i Norge, med dårligere lønnsomhet i prosjektene og færre inntekter til Norge. I tillegg vil variasjonene i strømpris øke, og vi risikerer i verste fall rasjonering. Neppe det kabelmotstanderne egentlig ønsker seg.

En tid er nær

Vi har vært bortskjemte med å være en ettertraktet handelspartner og langt på vei ha en sterkere stemme internasjonalt enn Norges størrelse fortjener. Det skylder vi olje og gass. Norge eksporterer i størrelsesorden 2500 TWh energi hvert år. 99 prosent av dette er olje og gass, hvorav det meste går til Europa. Selv om vi fortsetter dagens ambisiøse politikk for utvinning av olje og gass vil denne eksporten falle i størrelsesorden 1000 TWh i løpet av de neste 10–15 årene. Det vil svare til opp mot 230 GW havvind for å erstatte fallet i eksporten av hydrokarboner med elektrisitet. Poenget er ikke 230 GW. Poenget er at en storstilt satsing er både fornuftig og nødvendig.

Havvindindustrien ligner industrieventyret innen olje- og gass for et halvt århundre siden. Ikke bare kan Norge nå sitt eget klimamål og støtte andre land i å oppnå deres, men vi kan også opprettholde vår rolle som en viktig energipartner for Europa. Vi kan sikre fremtidige arbeidsplasser i industrien, i distriktet. Men det pågår en global konkurranse om å tiltrekke utenlandsk og privat kapital og det vil koste å satse på fremtiden.

Vi gir alt (eller gjør vi det?)

Hva skjer dersom vi ikke er villige til å ofre noe – eller ikke innser at vi må prioritere? Det er dessverre enkelt å oppsummere:

• Klimamålene nås ikke. Uten en betydelig økning i kraftproduksjonen er det umulig å levere på utslippskuttene, med mindre man velger å kjøpe avlat i utlandet.
• Industrien svekkes før kraften faktisk mangler. Vi vil ikke få et direkte kraftunderskudd – i stedet vil høyere priser gradvis føre til nedleggelser og tap av arbeidsplasser før kraftmangelen reelt slår inn. Resultatet blir en ond sirkel.
• Arbeidsplasser og inntekter vil forsvinne. Nedgangen i petroleumssektoren vil ikke veies opp av en ellers sterk leverandørindustri innen havvind.

Til slutt er det velferden, distriktene og klimaet som lider mest.

Alt for Norge