Naivt diplomati svekker Ukraina og styrker Putin

Fred kan ikke baseres på ukrainsk kapitulasjon. Tvert om trenger Ukraina fortsatt all støtte vi kan gi, skriver innleggsforfatterne. Bildet: Den amerikanske presidenten Donald Trump sammen med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj i Washington D.C den 18. august. Foto: Kevin Lamarque, Reuters/NTB

Uten reelt press mot Kreml og troverdig avskrekking av ny aggresjon blir «fredsforhandlingene» et teater som forlenger krigen.

Kåre Aas og Gjermund Eide skriver håpefullt i Aftenposten 21. august om Donald Trump, den amerikanske presidentens utradisjonelle diplomatstil. Men uten reelt press mot Kreml og troverdig avskrekking av ny aggresjon blir «fredsforhandlingene» et teater som forlenger krigen.

Det er fristende å tro at de seneste møtene i Alaska og Washington skal få den russiske presidenten Vladimir Putin og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj i samme rom. Problemet er at Kreml ikke signaliserer reell kompromissvilje, men driver forhandlingstaktikk for å kjøpe tid, splitte Vesten og sikre gevinster over egen evne på slagmarken.

Så lenge dette er situasjonen, hjelper det lite hva Donald Trump mener og tror Putin er villig til.

En transatlantisk ramme

Erfaringen fra de siste månedene er at man ikke får Russland til forhandlingsbordet uten press som merkes militært, økonomisk og politisk.

Nettopp derfor er europeiske lederes reiser til Washington trolig i mindre grad et forsøk på å plassere Putin og Zelenskyj ved samme bord «innen en uke», og mer et forsøk på å holde Trump innenfor et transatlantisk rammeverk og presentere en virkelighetsforståelse som ikke er kuratert i Kreml.

Den eneste grunnen til at det skulle bli en bevegelse nå, er at Putin innser at han foreløpig er ved veis ende militært og økonomisk.

Der er vi opplagt ikke.

Tvert om ser vi klassisk russisk forhandlingstaktikk utspille seg, med blant annet utenriksminister Sergej Lavrov i støtet.

Samtidig pågår det en systematisk russisk kampanje for å delegitimere Zelenskyj som president. Det gjør det politisk kostbart for Kreml å akseptere bilder av Putin og Zelenskyj side om side. Med andre ord: Forutsetningene for høynivåmøter er svake.

Politisk kontroll

Russlands krigføring i Ukraina handler ikke om noen landområder. Russland har tross alt allerede 17 millioner kvadratkilometer å boltre seg på. Krigen handler om politisk kontroll over Ukraina og vetorett i europeisk sikkerhetspolitikk. Dette er ideologisk og eksistensielt, noe som gjør at Trump i realiteten har meget begrensede pressmidler å spille på.

Smiger og unnfallenhet er i hvert fall ikke effektivt overfor Putin, og Trump er til syvende og sist uansett mest opptatt av sin posisjon i Maga (Make America Great Again).

Samtidig har Aas og Eide et godt poeng når det gjelder fornyet og økt press på samtaler om hvordan sikkerhetsgarantier for Ukraina kan se ut.

Dette er noe av det viktigste å få klarhet i fremover, særlig spørsmålet om hvordan avskrekke Russland i tilstrekkelig grad. Troverdig sikkerhet forutsetter troverdig avskrekking. Her vet vi ikke like mye om hva som faktisk ligger på bordet. Hvem stiller opp for Ukraina når det kan bety krig med Russland?

Risikoviljen blant europeiske ledere har vært liten så langt.

Må gi Ukraina støtte

Russlands angrepskrig fører med seg stor lidelse og ødeleggelse. Den truer med å destabilisere vårt kontinent. Jo før den stanser, jo bedre. Men skal dette lykkes, må Putin forstå at hans krigsmål ikke kan oppnås. Fred kan ikke baseres på ukrainsk kapitulasjon. Tvert om trenger Ukraina fortsatt all støtte vi kan gi.

Om Trumps diplomati bidrar til dette, er mer enn tvilsomt. Frem til nå bærer Trumps fredsprosess lite preg av en mann som vet hva han gjør, og mer av en mann som er uforberedt og utålmodig. I møte med stadige russiske uthalinger har Trump valgt å sette «fredsprosessen» på pause og svekke Ukrainas kampevne heller enn å øke presset på Russland.

Slik tar Trumps «utradisjonelle diplomatstil» oss lenger vekk fra håpet om en varig og rettferdig fred for Ukraina og bidrar med å styrke Russlands posisjon og bilde som en stormakt. Dette sees på som en seier i Moskva og bør uroe europeiske ledere.