Nå skal russerne virkelig få noe å tenke på

3 hours ago 2



Det var på tide å komme ut av beredskapet. Eller inn.

Foto: Frank May / NTB
  • Jøsus

Publisert: Publisert:

For mindre enn 20 minutter siden

iconDrøset

Drøset er et skråblikk skrevet av utvalgte journalister i Aftenbladet.

Nå hadde de begynt å mase igjen. Myndighetene. Til og med statsministeren hadde vært ute med formaninger, uten selv å vite hva som var gjort i eget hjem.

For alt kunne visst skje. Krig kunne skje. Uvær. Digitale trusler. Russiske, spesialtrente mus som ble satt ut for å gnage hull i svære vannledninger mellom Litle og Store Stokkavatn.

Særlig det med digitale trusler fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på ham. Den siste uken hadde han vært gjennom et dobbelt-traume, bytte av både mobiltelefon og datamaskin. Han greide ikke forestille seg hva digitale trusler ville kunne medføre.

Det eneste han visste, var at ting som vann og knekkebrød og hermetikk og dab-radio ville hjelpe.

Han hadde jo lenge hatt planer om å bygge opp et beredskapslager. Han hadde bare ikke funnet et passende sted å ha det ennå. Hvis han hadde funnet et slikt sted, ville han aldri rukket å handle inn varene før kånå hadde funnet en svær, gammel kommode i en misjonsbutikk som trengte plassen. 

Jo, han kunne kanskje ha lurt noen tørrvarer, batterier og fyrstikker ned i skuffene. Hvis han greide å lage en glipe. Som regel var det umulig å få ut skuffene på gamle kommoder.

Jaffall.

Nå virket det å være et større alvor. Siden myndighetene hadde sendt ut et hefte til alle i landet, der det sto hvorfor og hvordan og hva. Med teskje. Som at lommelykter var bra for å kunne se i mørke.

Å ha vann på lager var viktig. I tilfelle springvannet forsvant, naboen hadde hamstret i butikken og russerne bombet veien til Stokkavatnet. Han måtte bare kjøpe kanner og finne plass til 140 liter, som var et minimum, ifølge myndighetene.

Og haugevis med knekkebrød. Så skulle det holde. Kånå hadde laget syltetøy i årevis, og ingen spiste det. Hele familien kunne leve på syltetøy i tjue år.

Hvis strømmen forsvant om høsten før veden var levert, var det bare å hogge ned det vernede treet utenfor. Da hadde naboen fått noe å glede seg over, midt oppi alt det vonde.

Og om fyrstikkene tok slutt, kunne kånå hive på seg speiderskjorta og gnisse noen speiderting mot hverandre. 

Snart skulle han holde kurs for ungene i sprettert og pil og bue. Hvis russerne kom, skulle de iallfall ikke selge seg billig.

Publisert:

Publisert: 1. november 2024 11:32

Read Entire Article