Nå skal Høyesterett avgjøre om påtalemyndighetens nye inndragningspraksis står seg

Spørsmålet om inndragning av penger som tiltalte ikke har, kom opp i en sak Borgarting lagmannsrett behandlet før påske. Bakteppet er en relativt ny og mer offensiv inndragningspraksis fra påtalemyndigheten.

Utgangspunktet er at en kvinne i 2022 ble lurt til å overføre nærmere 200.000 kroner til svindlere, en klassisk Olga-svindel. Svindlerne avtalte med mellommenn at pengene skulle overføres til deres konti, for raskt å å videreformidlet til svindlerne.

Borgarting sa nei

Som lønn for hvitvaskingen skulle mellommennene få 5000 kroner. At dette var utbytte av straffbar handling, og dermed kan inndras, er ikke en diskusjon. Det som derimot blir prinsippspørsmålet i Høyesterett, er hvordan man skal se på resten av pengene. Påtalemyndigheten ønsker nå nemlig at hvitvaskerne skal dømmes til å tåle inndragning ikke bare av de 5000 kronene de satt igjen med, men av hele beløpet som passerte gjennom kontoen.

Lagmannsretten kom i vår til at påtalemyndigheten ikke skulle få medhold. Retten var enig i at det i utgangspunkt ikke er noe i veien for å kreve inndragning av penger som ikke lenger er i behold, om de for eksempel er forbrukt. Men, skrev Borgarting videre:

«Selv om dette kan tas til inntekt for at det er adgang til verdiindragning når gjenstanden ikke lenger er i behold hos gjerningspersonen, er det uklart hvor vidtrekkende slutninger man kan trekke av forarbeidene. Det er eksempelvis ikke gitt at det er grunn til å likestille den situasjon at gjerningspersonen har forbrukt gjenstanden, med den situasjon at andre har overtatt gjenstanden uten at gjerningspersonen noen gang har hatt hånd om den, og dermed heller ikke har kunnet nyttiggjøre seg den.»

Peker på reelle hensyn

Lagmannsretten pekte videre på at det finnes få eksempler på at påtalemyndigheten har bedt om dom for dette, og at det verken finnes praksis fra Høyesterett eller forarbeider som drøfter spørsmålet. Problemstillingen er imidlertid svært aktuell, for det går knapt en uke uten at noen domfelles for denne type muldyr-virksomhet, der tiltaltes eneste rolle er å være transittkanal for penger svindlerne har fått ut av folk som har latt seg lure.

Bakmennene, og hvor pengene tar veien videre, forblir oftest ukjent.

I sluttinnlegget til Høyesterett anfører statsadvokat Johan Strand Moldestad at reelle hensyn underbygger påtalemyndighetens lovforståelse:

«Et ulovfestet vilkår om at utbyttet må være i hvitvaskerens besittelse innebærer at adgangen til verdiindragning blir uthulet på et sentralt område for inndragning, og gir hvitvaskeren et incentiv til å foreta sikringshandlinger som tilslører hvor utbyttet befinner seg», skriver Moldestad. Han viser også til at bruken av pengemuldyr i hvitvaskingsoperasjoner er en «integrert og nødvendig del av et større samfunnsproblem som genererer et stadig større utbytte».

Påstanden går ut på at de to tiltalte skal måtte tåle inndragning av henholdsvis 72.000 og 95.000 kroner. Dette skal ikke gå til staten, men først og fremst til dekning av tapet som banken har lidd. Offeret, en gammel dame, slapp nemlig selv å bære mesteparten av tapet – det tok banken.

– Vanskelig å godta

Forsvarerne i saken påpeker at det er ukjent hvor det hvitvaskede utbyttet befinner seg i dag, og at det ikke er holdepunkter for at de domfelte hadde noen straffbar rolle i selve svindelen. Advokat Arne P. B. Sandvik fra Sulland skriver:

«For A er befatningen med utbyttet fra primærlovbruddet helt kortvarig, utført under press og uten at det kan legges til grunn noen forutgående planlegging eller grundige overveielser. Selv om det skulle legges til grunn at de såkalte «muldyrene» yter nødvendig bistand til å skjule utbytte for kriminelle miljøer, er det vanskelig å godta at borgere som relativt uforvarende får kortsiktig befatning med et kriminelt miljø, skal holdes inndragningsansvarlige for et utbytte dette miljøet nyter fordelen av. Tiltaket er lite treffsikkert hvis formålet er å ramme de underordnede leddene.»

Forsvarer for den andre tiltalte, Halvard Helle fra Schjødt, skriver at formålet med inndragning primært er gjenoppretting, og at dette ikke oppnås i et tilfelle som dette.

«Reelle hensyn taler følgelig ikke for verdiinndragning av et utbytte som ikke er i behold», skriver Helle.

Da lagmannsretten i vår avslo påtalemyndighetens påstand, fremhevet den at inndragning ikke er ment å være en form for inndriving av fornærmedes private pengekrav mot den som har medvirket til bedrageriet.

Lagmannsrettens dom finner du her.