«Nå ønsker kommunen å fjerne dette tilbudet»

Oppdatert:53 sekunder siden

Årets 10. klasse har nylig kommet hjem fra en minnerik og tung, men også formende reise, til Polen og Tyskland. I flere tiår har denne turen vært en viktig del av undervisningen, men nå ønsker kommunen å fjerne dette tilbudet for fremtidige elever. Jeg mener dette vil være et stort tap – ikke bare for de unge som går glipp av en unik læringsarena, men også for samfunnet vi alle er en del av. På de åtte dagene vi var borte besøkte vi leirene Auschwitz I, Auschwitz-Birkenau, Sachsenhausen og Ravensbrück.

Mange elever hadde lest om disse stedene og sett bilder på forhånd, men å stå på selve stedene der uhyrlighetene skjedde, gjør noe med en. I Auschwitz I ser man strukturen og systematikken, man går gjennom porten med det beryktede slagordet Arbeit macht frei. I Auschwitz-Birkenau møter man de enorme dimensjonene – brakkene, jernbanesporet, stillheten – og forstår på en ny måte hvilket industrielt folkemord som fant sted. Når man senere besøker Sachsenhausen i Tyskland, er det umulig å ikke trekke trådene tilbake til det man allerede har sett og lært. Den helheten gjør inntrykket så sterkt at elevene bærer det med seg lenge etterpå. Uten opplevelsen fra Auschwitz, ville ikke forståelsen av Sachsenhausen vært like dyp.

Reisen ble avsluttet i Ravensbrück, kvinneleiren nord for Berlin. For mange ble dette det mest gripende besøket av alle. Etter å ha fått det store bildet gjennom utslettelsesleirene i Auschwitz og arbeidsleiren Sachsenhausen, ble Ravensbrück nært, personlig og ubehagelig virkelig. Vi fikk høre historiene om enkeltmennesker, om kvinner og barn som ble utsatt for grusomheter, men også om mot og styrke. Besøket ble avrundet med en høytidelig roseseremoni. Guttene sto æresvakt mens jentene la ned en rose hver ved vannet, som en stille hyllest til ofrene. Det ble et sterkt og verdig øyeblikk som gjorde dypt inntrykk på alle, og som aldri ville hatt den samme betydningen uten erfaringene vi hadde med oss fra Auschwitz og Sachsenhausen.

Men turen handler ikke bare om historien. Den handler også om å være sammen. For mange av elevene er dette første gang de reiser utenlands på en slik måte, og det gir et samhold som er helt spesielt. Vi deler opplevelser som er vonde å ta inn over seg, men nettopp derfor er det godt å stå sammen. Elevene støtter hverandre, snakker om inntrykkene og hjelper hverandre med å bære det tunge. Dette skaper en fellesskapsfølelse som de aldri ville fått hjemme i klasserommet.

Vi som foreldre er svært takknemlige for at våre ungdommer i 10. klasse fikk muligheten til å reise til Polen og Tyskland. Det ble en tur som satte dype spor, både menneskelig og faglig. Men vi ønsker å løfte frem noen som ofte står i bakgrunnen; lærerne. Vi var så heldige å ha med hele åtte lærere på reisen. Uten dem hadde turen aldri blitt det den ble. De kjenner elevene – ikke bare som enkeltpersoner, men som klasser og som en stor gjeng. De vet hvordan de skal møte hver enkelt elev, når de trenger støtte, og når de trenger utfordringer. Det er noe vi foreldre ikke kan lese eller forutse, men som lærerne har opparbeidet seg forståelse for gjennom årene sammen med ungdommene.

Når elevene sto i tunge og følelsesladde opplevelser, var lærerne der – til å forklare, til å samle tankene, til å gi trøst og til å skape trygghet. Når elevene trengte å bearbeide inntrykkene, skapte lærerne rom for samtaler, refleksjoner og fellesskap. Og når det var tid for å løfte blikket og dele gode øyeblikk sammen, var de like mye en naturlig del av disse øyeblikkene. Det er lett å tenke at en slik tur bare handler om logistikk og historiekunnskap. Men sannheten er at den først og fremst handler om mennesker – og da er lærerne helt avgjørende. Deres innsats, engasjement og omsorg gjør at reisen blir mer enn en studietur: den blir en livsopplevelse for ungdommene våre.

Vi foreldre vil derfor rette en stor takk til lærerne. Dere ga ikke bare elevene våre en trygg og lærerik reise, dere ga dem minner, kunnskap og erfaringer som vil følge dem resten av livet. Og ikke minst, dere gav oss som arrangerte turen en enorm trygghet på hele reisen.

Det gode samarbeidet som gjorde turen mulig, må også nevnes. I tillegg til lærerne, hadde vi to sjåfører som fraktet oss trygt og sikkert gjennom hele reisen. Organisasjonen Hvite Busser la til rette for et solid og verdig opplegg med to kompetente guider.

Vi foreldre var så heldige å bli kjent med elevene på en ny arena, og knyttet sterke bånd på tvers av klassene. I tillegg lærte vi mye av lærerne, både sosialt og faglig. Men mest av alt vil vi trekke fram elevene selv. De kom alltid presis, de oppførte seg eksemplarisk og de tok vare på hverandre når det var nødvendig. De møtte de tunge opplevelsene med alvor og respekt, og de skapte gode minner sammen på veien. Med god tid til sosial omgang ble det knyttet nye, sterke vennskapsbånd. Sammen – elever, lærere, foreldre, sjåfører og Hvite Busser – gjorde vi denne reisen til noe helt spesielt, en opplevelse vi vil bære med oss resten av livet.

Det enorme arbeidet som har gjort turen økonomisk mulig må også løftes frem. Årets komité, med Annemarit i spissen, har samlet inn over 1 million kroner – nok til å dekke hele reisen for elevene. Foreldrene har på sin side stilt opp hver gang det har vært dugnader, og bidratt med både tid og innsats. Sammen har dette engasjementet vært helt avgjørende for at økonomi aldri ble et hinder for at ungdommene skulle få oppleve og lære av denne viktige reisen.

Vi lever i en tid hvor fordommer, ekstremisme, nazisme og hatretorikk stadig dukker opp på ny. Nettopp derfor er det viktig at de unge får oppleve og forstå hva som kan skje når mennesker mister sin menneskelighet og når demokratiet svikter. En slik reise gjør det tydelig at dette ikke bare er "historie" – det er en advarsel. Det handler om oss i dag. Å kutte ut Polen-turen vil være å ta bort en dannelsesreise som former både holdninger, kunnskap og fellesskap. Det handler ikke om å "dra på tur", men om å gi våre unge en livsviktig ballast de kan ta med seg videre i livet for å bygge en verden de selv kan levere videre.

Med disse betraktninger håper vi kommunen ser verdien av å videreføre denne reisen for kommende generasjoner. For hvis vi skal kunne si "aldri mer", må vi sørge for at de unge får se, høre og erfare hvorfor. Jeg håper vi får anledning til å fremsnakke turen før kommunen tar videre avgjørelser for fremtidige årskull, for det finnes flere løsninger enn hinder langs denne veien.

Økonomiansvarlig for årets komiteen, Stine Westmoen