Nå er det faktisk på tide å bli litt egoistisk og begynne å prioritere seg selv

Er livskvaliteten din ikke like god som den en gang var? Føler du deg sliten, rådvill, eller sint og forbanna og orker ikke å forholde deg til noe? Trekker du deg tilbake fra arbeidsmiljøet, de sosiale kveldene med venner og kanskje også fra dine nærmeste? Dette er velkjente symptomer på at verken kropp eller dagliglivet spiller på lag med oss. Det er langt fra unormalt å ha det slik, og det ligger kanskje også i menneskets natur at man må gå gjennom slike tunge perioder i livet for å kunne bli mer psykisk robust? Ikke vet vi!

Det vi derimot vet er at ulike former for terapi kan ha en positiv effekt for flere, enten alene eller med kjæresten og familien. Lenge var vi begge av den skeptiske typen som var usikker på hvor mye det hadde for seg å prate med våre klienter om deres indre kamper og veivalg i time etter time. Kunne det blir for mye ‘føleri og følera’? Når vi derimot så hvordan klientene responderte på samtalene våre, ble vi tidlig overbevist. Mange av dem gikk fra motstand og usikkerhet, til samarbeid og trygghet. Vi har alltid snakket varmt om menneskemøtene, relasjoner hvor man betingelsesløst ønsker å være til stede for en som trenger det. Slike uformelle samtaler er kjempeviktige, men mange mennesker trenger mer enn bare en klem og klapp på skulderen. Hvorfor forsvinner ikke de tunge tankene, hvorfor orker jeg ikke å være sosial, og hvorfor stopper aldri konfliktene i familien vår?

Noen synes det å gå i terapi fremstår som meningsløst og kjedelig, og det kan vi lett forstå, og vår erfaring tilsier at flest menn finner det vanskelig å prate om kjipe ting i livet. Hvorfor? Er menn redd for erkjennelser, eller kan det være at noen tenker at følelser er forbeholdt alle andre og ikke dem selv? Vi tror nødvendigvis ikke det, men heller at menn utrykker følelser på andre måter. Noen trener mer, noen drar oftere på fjellturer e.l.

Å være aktiv er supermedisin for den generelle folkehelsen, men for det individuelle mennesket er årsaksfaktorene ofte mer sammensatt, og man trenger kanskje annen terapeutisk tilnærming. En utfordring som ofte dukker opp i en terapisesjon er at klient og familier forventer å få problemet løst kjapt og effektivt. Mange ønsker tilgang til en stor og overfylt redskapskasse med gode ideer og løsninger fra terapeutene. Det kan man bare glemme! Terapi er i bunn og grunn et samarbeid mellom klient og terapeut over tid, og gir på ingen måte noen «quickfix». Det handler om å stå i en lengre prosess for å finne en bedre måte å forstå og håndtere livet ditt på. Det er denne prosessen mange finner veldig kjedelig og meningsløs, men det er her endringene starter.

I denne prosessen finnes det mange tilnærmingsmetoder, men også flere fallgruver. Gode terapiretninger/modeller er det flere av, men enslig svale gjør som kjent ingen sommer og ingen terapeutisk retning helbreder kun i sitt navn. Enhver terapeutisk tilnærming mener vi er fullstendig avhengig av den som skal utøve terapien. Har terapeuten din spesialisert seg på en spesiell terapiform, er sjansen stor for at du/dere vil få god og riktig hjelp.

Er terapeuten en selverklært eklektiker så er vår personlige mening at du som klient er i stor fare for å kaste bort tiden, og eventuelt pengene dine. Med fare for å ‘banne i kjerka’ så mener vi at det å være en eklektiker er ensbetydende med at du egentlig ikke behersker noen terapiformer fullt ut så du velger å gjemme dine manglende kunnskaper ved ‘jobbe litt innenfor alle terapiretninger’.

Egenomsorg har vi så vidt nevnt. Vi skal på død og liv være tilgjengelig for alle rundt oss, men lytter ikke godt nok til signalene kroppen gir oss om vår egen helse. Nå er det faktisk på tide å bli litt egoistisk og begynne å prioritere seg selv. Hvis ‘flink pike/gutt’ syndromet herjer i kroppen vår, så kanskje noen utenfor må ta oss litt i nakkeskinnet. Også hjelperen har krav på å få den hjelpen du lenge har gitt andre.

Familieterapi, individualterapi eller støttesamtaler passer absolutt ikke for alle, men har hjulpet mange! Det er ikke få familier og enkeltpersoner som har fått god hjelp til å få både oversikt og overskudd igjen. Foreldre finner tilbake til glemte kjærestefølelser, barn får kanskje bli barn igjen, og øvrig familie er kanskje ikke så ille allikevel. Enten man benytter seg av gode terapitilbud innenfor det offentlige som Abup, familiesenter, familievernkontorene, eller velger private tilbud som Abrir-helse, er revnende likegyldig. Det viktigste er at man tillater å tenke på seg selv. En bedre investering i eget liv kan man neppe få.