Mor og fars rettigheter versus barnets beste

Barnets beste er et juridisk begrep, som ofte omtales med den største selvfølge. Det er samtidig ikke selvsagt at vi har samme forståelse for hva som virkelig er barnets beste. Kan det hende at barnets beste kan forveksles med mor eller fars beste?

Det er vanlig å ønske barns beste. At foreldre ikke alltid lykkes fullt ut, er heller ikke uvanlig. Å være foreldre er ikke lett i alle årets timer. Foreldre kan gjøre feil. Det er mange feil som er tilgivelige. Det er også andre feil som er utilgivelige. Når det er mye som er utilgivelig for et barn, kan det likevel være vanskelig å bedømme hva som er barnets beste, eller er det egentlig det?

FNs barnekonvensjon er for lengst blitt en del av norsk lov. I barnekonvensjonen står det tydelig at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. I virkeligheten er det ikke uvanlig at andre hensyn får telle mer enn hensynet til barna.

De fleste foreldre vil det beste for barna. Det finnes også de som ikke bryr seg tilstrekkelig om barna eller har en så destruktiv personlighet at barna mistrives når de er sammen med disse foreldrene. For alle som skal jobbe for barnets beste kan det være vanskelig å skjære igjennom å si at et barn har det bedre uten kontakt med en eller begge foreldrene. Det biologiske foreldreskapet står sterkt. Det skal også stå sterkt, men følger man barnekonvensjonen skal foreldrenes rettigheter ikke være viktigere enn barnets beste.

Prinsippet om barnets beste innebærer at foreldrene må skille mellom egne ønsker og behov og det som er barnets tilknytning, egne ønsker og behov. For foreldre kan det være vanskelig å ha tilstrekkelig innsikt i når de har en destruktiv påvirkning på barnet. Da burde det offentlige være advokaten for barnets beste. Dette skjer ikke alltid. Det kan skyldes flere forhold. Det mest nærliggende er at det biologiske prinsippet står sterkt i samfunnet. Det andre er at mange fagpersoner vil unngå kritikk i ettertid. Norge er blitt felt flere ganger i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Fagfolk, forvaltningen og domstolene står også overfor vanskelige valg når de skal avgjøre hva som er barnets beste i saker. Der kirurgen må ta valg som kan forbedre en persons liv, men også gi risiko for lammelser, kan beslutninger om barnets beste også ha den samme kompleksiteten.

Da leserbrevene til Foreningen 2 Foreldre dukket opp etter stiftelsen av foreningen i 1985, var det ingen avisredaksjoner som ryddet avisenes forsider og heiet på arbeidet til foreningen. Foreningen jobbet nok lenge i motvind. I 1980-årene stod kvinnens rettigheter ved samlivsbrudd fremdeles sterkest. Foreningen 2 Foreldre gjorde derfor en pionerinnsats for fedre. Det var uten tvil fedre som oftest kom uheldig ut ved samlivsbrudd. Fars rettigheter er i dag sterke og langt på vei sidestilt mor – i prinsippet er mor og far sidestilt ved samlivsbrudd. Spørsmålet i dag er kanskje om fars rettigheter kan ha blitt så sterke at de i noen tilfeller trumfer barnets beste. Det var viktig at fedre ble hørt og fikk en rettferdig behandling ved samlivsbrudd, eller når barn kom til verden uten at foreldrene hadde delt bolig. Det må likevel være lov å spørre om hva løsningen er når fars beste ikke er til barnets beste. Har forvaltningen gode nok svar på det?

Den amerikanske visepresidentkandidaten er et illustrerende eksempel. Da J.D. Vance vokste opp var moren uegnet. Mormoren var derfor fostermor for ham. I dag har moren vært rusfri i nærmere 10 år. Vance ble oppdratt av en annen slektning, mormoren, men han mistet ikke tilknytningen til den biologiske moren.

Hun var rusmisbruker de første tretti årene av hans liv. I dag har mor og sønn en god relasjon. Det var neppe gitt at det ville ende slik da hun mistet omsorgen for sønnen.

Det gjøres mye godt arbeid til barnets beste av fagpersoner, forvaltning og domstoler. Det er likevel flere tilfeller der barnets beste har lavere betydning. Det kan være barn som får det vondt i flere dager etter møter eller opphold hos en eller begge foreldre. Det finnes eksempler der fosterforeldre med egne barn gjerne inkluderer fosterbarnet på permanent basis, men der mors ønske kan bety mer enn barnets beste. Det er forståelig at fagfolk, forvaltningen og domstolene nøler med å skille foreldre og barn. Det biologiske foreldreskapet ligger dypt i vår kultur. Kanskje vi som samfunn bør drøfte hva vi legger i barnets beste. For hva er egentlig barnets beste når en eller begge foreldre gir mer smerte enn omsorg for barnet?