Min «gamle» mor kan resitere dikt av Welhaven, lese bøker på fransk og bruke Facebook. Men BankID får hun ikke ha.

Det er ubønnhørlig: Har du ingen armer, får du ingen kake! Ikke lov til å motta hjelp digitalt! skriver en datter. Foto: SibFilm, Shutterstock/NTB

Min «gamle» mor kan resitere dikt av Welhaven, lese bøker på fransk og bruke Facebook. Men BankID får hun ikke ha.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Min mamma er «gammel». Hun er hjemmeboende. Hun kjører bil. Steller seg selv og hus og hage. Hun får daglig tilsyn på grunn av medisinske utfordringer (takk til hjemmesykepleien).

Mamma kan resitere dikt av Welhaven. Hun leser bøker (også på fransk), hun husker navnene på alle hun gikk i 1. klasse sammen med i 1942 og hun reiser utenlands (takk til flyselskapene for assistanse på flyreiser!)

Hun handler, hun lager mat. Hun er sosial med gode venner og naboer og familie, hun går turer, går på kino og på senioruniversitetet.

Digitale utfordringer

Mamma behersker både nettbank og Vipps. Hun kan lese e-post og bruker Facebook.
Jeg hjelper henne litt med nye digitale utfordringer. Frem til i vår har det fungert.

Så skjedde det: Banken fratok henne BankID! Uten å spørre. Uten å varsle. Dette skjedde omtrent samtidig som flere aktører tok i bruk BankID.

Jeg tok kontakt for å be banken gjenopprette hennes BankID. Svaret var at de mente hun ikke var i stand til å betjene BankID helt selv.

Ja, jeg har bistått. Subtilt. Jeg har instruert, «nå gjør du sånn», «nå er det passord», «nå bekrefter du» og så videre. Men det er ikke tillatt, ifølge banken. Selv ikke dersom jeg gjør det på telefon (mamma bor på en annen kant av landet).

Hvordan kan hun få BankID tilbake? spurte jeg. Jo, hun må komme hit i banken og bevise at hun kan bruke det. Som en eksamen? spurte jeg. Ja, man kan si det, svarte saksbehandleren.

Mamma vil selvsagt ikke klare det. Med «eksamensnerver», selv om hun kunne mestret det i ro hjemme, med min telefoniske support.

Vi har «trent». Men hun blir bare ulykkelig av det.

«Alle» krever BankID

Det er ubønnhørlig: Har du ingen armer, får du ingen kake! Ikke lov til å motta hjelp digitalt!

Etter dette er det kommet mange utfordringer. Ikke bare de gamle, men nye også, fordi stadig flere aktører tar i bruk BankID. Forsikringsselskapet, fagforeningen, Telenor, til og med på lokalbussen måtte jeg bruke BankID for å kjøpe billett. Helse-Norge vil ha BankID. Nettbanken krever BankID. Vipps vil ha BankID.

Jeg kan ikke lenger hjelpe. Selv om jeg er der, jeg er datteren hennes!

Mamma føler seg umyndiggjort og hjelpeløs. Fratatt verdighet.

Jeg har henvendt meg til kommunen og sagt at hun nå må være en «ikke-digital bruker». Men fortsatt kommer brevene digitalt på Digipost. Kanskje kommer de i den fysiske postkassen senere? Fortsatt kommer innkallinger til sykehuset digitalt. Kommer de i den fysiske postkassen senere? Etter at timen skulle vært gjennomført?

Regninger som vi ikke finner i nettbanken fordi vi ikke kommer inn der, går til inkasso. Inkassovarsel sendes i Digipost. Med krav om BankID. Men jeg kan ikke lenger hjelpe henne uten BankID! Jeg vet ikke hva disse brevene i hennes digitale postkasse inneholder!

Jeg forsøker etter beste evne å forhindre digitale branner. Men det oppstår også uforutsette branner, som jeg iblant ikke finner – fordi de forutsetter BankID ...

Mammas bank har ikke gjort noe feil, det er reglene jeg reagerer på. Hvordan kan saksbehandlere i banker frata mennesker BankID, som fungerte som en slags nasjonal ID, nøkkelen til vår digitale hverdag? Og aller viktigst: Hvordan kan man la bankenes ID-løsning bli en nasjonal ID?

Aftenposten kjenner innleggsforfatterens identitet. Hennes mor har lest og godkjent teksten. Den aktuelle banken henviser til regelverket for BankID.