Det er slutten av juni og sommeren har for lengst lagt et lunt teppe over byen.
Gunnar forteller Mikael om planene han har – han trenger litt flyttehjelp til uka.
De deler mer enn småprat over kaffekoppen.
Men ikke nok, skal det vise seg.
– Gunnar sa han gleda seg til det som skulle skje framover og var bare positiv. Noen timer senere var det slutt, sier Mikael.
«Det minner oss om hvor skjørt livet kan være, og hvor vanskelig det kan være å se på de rundt oss om de har det vanskelig eller ikke. Ikke minst blant gutter/menn»
Dette skrev Mikael Karlsen på sosiale medier bare dager etter begravelsen.
Han kule fyren
46-åringen i Bodø er lydmannen som av ungdommer i byen beskrives som en «kul fyr».
Men Mikael er også han som bryr seg om at andre har det bra.
En sånn ungdommer kommer til med ting de ikke vil prate med foreldrene om.
Han vil at gutter og menn skal vite at det er lov å gjøre seg liten og innrømme at livet kan være vanskelig.
«Hvordan har du det, egentlig?», vil han at vi skal si til hverandre.
Og ha tid til å lytte til svaret.
Om lag 650 mennesker tar livet sitt i Norge hvert år. I 2023 var tallet 707.
Vi må tilbake til 80-tallet for å finne et høyere tall.
Tre av fire som dør i selvmord er menn.
Ni departementer står bak en nullvisjon for selvmord i Norge.
Likevel holder selvmordstallene seg stabile. De går ikke ned.
Hjelpa er ikke nødvendigvis lett å finne.
Bare få kommuner har et lavterskeltilbud innen psykisk helse retta mot menn.
Mikael har flere venner som har slitt med selvmordstanker.
Men han har ingen å miste.
Faren til Beate
Selvmordet til Mikaels kompis kom som lyn fra klar himmel.
Firebarnsfaren Gunnar Mareliussen ble 54 år gammel.
Han har mange som savner han.
For eldstedatter Beate (34) er det ennå litt uvirkelig.
Men så er det bare tre måneder siden hun fikk telefonen fra mamma mens hun var på jobb i frisørsalongen.
– Jeg ble sint og fortvila og alt på en gang. Det var veldig uvirkelig, helt uventa. Og den følelsen kan jeg fortsatt kjenne på. At du glemmer det og kommer på det igjen.
Småbekymra hadde hun vært, eldstedattera.
Faren og stemora til Beate hadde gått fra hverandre og Gunnar skulle flytte for seg sjøl.
Det var derfor han trengte flyttehjelp fra kompisen Mikael.
Alt var pakka og klart for flytting.
– Det har vært en gjenganger for alle jeg har snakka med etterpå, at han var gira og innstilt på at det skulle bli bra. Men kanskje er det bare et tegn hos folk som har bestemt seg, at de får en oppsving og virker veldig positive i forkant.
Han omsorgsfulle fyren
Gunnar brydde seg om andre.
Han var fyren som tok seg tid til alle og engasjerte seg i Kirkens Bymisjon.
I begravelsen møtte alle opp; blant dem slitne rusavhengige og losjefolk.
– Kanskje kan det være akkurat det smilet som gjør dagen for noen. Og det var pappa veldig opptatt av. Det tar jeg med meg.
Men det er vondt også.
– Og det er det som blir så sårt, at den omsorgen strakk ikke til. Han hadde ikke nok omsorg for seg sjøl.
– Tror du at menn kan være dårligere til å søke hjelp?
– Jeg tror jo kanskje det. Det er mye tabuer. Spesielt det med å tørre å kjenne på følelsene og stå i dem, tror jeg er en kjempeutfordring for dem.
Det er ennå nært i tid at tragedien ramma. For Beate handler det om å ta en dag av gangen.
– Sorg er en veldig merkelig ting. Den er veldig altoppslukende. Samtidig så har jeg bestemt meg for at det er ikke noe jeg kunne ha gjort.
Nært hverandre
Beate forteller at hun og faren kom veldig nært hverandre det siste året.
Det er så mye som er borte.
– Å kunne ringe ham og fortelle om dagen jeg hadde på jobb. Kanskje noen sa noe artig, eller noen irriterte meg veldig. Altså de små, vanlige tingene som ikke er der mer.
– Det jeg savner mest med han, er å ha pappaen min.
– Jeg går fortsatt og leiter etter ham. Har trodd at jeg har sett ham på på City Nord. Eller hørt ham.
Noe må endres
Beate mener selvmord er blitt en folkesykdom.
Statistikken skremmer henne.
Noe må endres, politikerne må gjøre noe, tenker hun.
– Hiv mer penger og folk inn i psykiatrien. For å behandle folk og gjøre det lettere for folk å få hjelp med lavterskel. Det nytter ikke med bare hjelpetelefoner og hjelpelinjer. Man må møtes «face to face».
Derfor forteller Beate om tapet av pappa.
– Vi må prate om det. Eller gå i fakkeltog. Jeg vet ikke om det vil hjelpe. Men vi kan ikke late som det ikke skjer. Vi kan ikke lukke øynene.
Bare dager etter at NRK møter Beate er det urnenedsettelse i Bodø.
Fire unge voksne søsken samles igjen.
For dem er det sårt å tenke på at faren ikke fikk oppleve å bli bestefar.
– Vi snakker om en mann som hadde brennende ønske om å bli bestefar. De barna som kommer må vokse opp uten det som ville ha vært verdens mest «jåssete» bestefar.
I begravelsen holdt eldstedattera en minnetale. Hun hadde ikke helt planlagt slutten.
Og da ble det:
«Pappa, jeg elsker deg, men du er en dust. »
– Det har jeg fått mye kommentarer fra i ettertid. For det ... Ja, det er vel å kalle en spade en spade, er det ikke?
Beate henter fram et lite smil.
– Så jeg vet ikke. Ha det, din dust, skal jeg skrive på urna. Det er mye galgenhumor i familien. Ha det, kjære dust. Superdust.....
Vegrer seg for å søke hjelp
Hva da med ekspertene – har de noen svar?
Hva kan gjøres for at færre menn skal ta livet sitt?
Det må tenkes nytt for å nå ut med hjelp til menn, forklarer Knut Oftung.
Han er mannsforsker og fagdirektør ved Likestillings- og diskrimineringsombudet.
– Selvmord er den største dødsårsaken blant unge menn. Kommunene må jobbe for å få et mer synlig og relevant tilbud for menn.
Oftung er ikke alene om å mene dette. Andre eksperter på selvmord og foreninger med kunnskap og erfaringer sier det samme:
– Det er ei utfordring å få menn til å søke hjelp ved krise.
Derfor mener ekspertene at vi se på hvordan vi som samfunn er rigga til å nå ut til menn som er i sårbare perioder.
Bare slik kan vi få ned selvmordstallene.
– Mange menn er mye dårligere til å forstå seg selv som hjelpetrengende. De har dårligere oppfatning av hva som egentlig er problemet deres, og de vegrer seg for å søke hjelp.
Her får du råd om hva du kan gjøre hvis du sliter med selvmordstanker.
Bare praktiske problemer
Norske menn oppsøker sjeldnere helsehjelp for psykiske plager enn kvinner.
Oftung sier menn ofte ser på utfordringene sine med for eksempel rus, økonomi og samliv utelukkende som praktiske problemer.
– Disse mennene er skamfulle, isolerer seg, selvmedisinerer seg med for eksempel alkohol, og de har ikke noen tro på at behandling vil hjelpe dem med deres problemer.
- Fikk du med deg historien om Philip i Steigen?
Sammen med Likestillings- og diskrimineringsombudet har han gjennomført ei kartlegging av lavterskeltilbud innen psykisk helsehjelp retta mot menn.
17 kommuner av landets kommuner oppga å ha et slikt tilbud. Bare fire av disse var mulig å finne på kommunens hjemmeside.
– Det finnes svært, svært få tilbud i kommune-Norge som er retta mot menn innenfor psykisk helsehjelp. De få tilbudene som finnes, er veldig vanskelige å finne, sier Oftung.
- Her kan du se Oftung snakke om menn og selvmord:
Kommunene fikk 150 millioner
Norske kommuner har fått penger for å bygge opp lavterskeltilbud innenfor psykisk helse.
I starten av 2024 fikk de 150 millioner kroner i det som kalles frie midler.
Det viser undersøkelser som NRK og Samarbeidsdesken har gjort.
Knut Harald Ulland, generalsekretær i Landsforeningen for etterlatte etter selvmord (Leve), er skeptisk til om pengene er brukt slik de var tenkt.
– Det var ikke bundne midler, så hvem vet hva de midlene har gått til?
– Pengene går gjerne til det som haster mest, og det er ikke sikkert at det er å ruste opp tilbudet til menn i kommunen, sier Ulland.
Kommunal- og distriktsdepartementet opplyser til NRK at dette er penger kommunene kan disponere fritt innenfor gjeldende regler og lover. Det er derfor ingen rapporteringsplikt på bruken.
Mikael er tilbake på kafeen der de satt tre kompiser i lag 25. juni i år.
I dag er de andre stolene ved bordet tomme.
Det er første gang siden selvmordet at han er tilbake på kafeen.
– Det kommer litt minner ja. Det er ikke til å unngå. Men det føles litt godt òg, egentlig. For det handler også mye om å huske alle de gode stundene og alle de positive tingene.
Dagen etter fikk han beskjeden om at kompisen hadde tatt sitt liv bare timer etter at de satt ved kafebordet.
– Det var absolutt et kjempesjokk. Det siste vi sa da vi gikk herfra, var jo at han gleda seg og vi takka for en hyggelig tur på kafé.
Tørre å spørre
– Har du tenkt på det i etterkant, om det var noe du burde ha oppfatta?
– Det er jo helt naturlig at sånne tanker kommer i ettertid. Hva ble sagt? Burde man ha tolka ting annerledes? Kunne man ha sett det?
– Men jeg har vel kommet fram til at jeg bare måtte slå meg til ro med at dette var ikke noe jeg klarte å se på noen måte.
For han var Gunnar en sånn venn han kunne åpne seg for, snakke med om vanskelige ting.
– Det er en bit som sitter igjen i ettertid, at det må ha vært en slags enveis kommunikasjon, egentlig. Det er litt sårt.
Marsjordren
Mikael har tenkt mye etter at vennen tok livet sitt.
– Det har vært noe med at vi mannfolka tradisjonelt sett skal være tøffe i maska. Vi har det ikke vondt. Det er noe vi sjøl i stor grad har skapt. Og noe vi sjøl må jobbe med for å bli kvitt.
Han har en marsjordre til menn:
– Vi må tørre å gjøre oss små innimellom òg. Vi må det. Alle mennesker har både oppturer og nedturer.
Av og til kan det være nok å prate om problemene. Av og til bør du kanskje søke videre hjelp, tror Mikael.
Kanskje Gunnar ville ha likt at han forteller. Om hvor skjørt livet kan være.
– Vi må bry oss om dem rundt oss. For plutselig er det ikke en morgendag.
– Og dere fikk det siste kafébesøket ...
– Vi fikk en kjempebekreftelse på den biten ja. Hvor alt var helt normalt den ene dagen. Og vi gleda oss til det som skulle skje videre. Noen timer seinere så var det liksom slutt. Så det er litt brutalt òg. Veldig brutalt.
Kompisen som fikk hjelp
Kanskje fordi Mikael lytter og ser så vet han om flere som har hatt selvmordstanker.
En annen kompis forsøkte nylig å avslutte livet, men ble berga.
Mikael lyser opp når han tenker på at det går an å få hjelp.
– Han ble innlagt i psykiatrien og fikk hjelp for «de stygge tankene» som hadde plaga han i flere år. Så det finnes håp – for alle, smiler Mikael.
NRK har vært i kontakt med mannen Mikael omtaler her. Han forteller at han kom ut fra avdelinga som «et nytt menneske». Der fikk han verktøy for å håndtere livet og de mørke tankene når de kommer. Nå får han god oppfølging i psykiatrien.
Publisert 10.11.2024, kl. 18.28