Mette (30) ville ta sitt eget liv: – I dag lever jeg godt med bipolar lidelse

Mens hun står og samler mot til å gjennomføre planen, hører hun plutselig farens stemme bak seg:

– Mette!

Den siste tiden har alt vært mørkt. Ikke en eneste stjerne har hun klart å få øye på.

Derfor har Mette gått fra gården hjemme i Aurskog-Høland denne natten til 1. mai i 2019 – med mål om å ta sitt eget liv.

Det hun ikke vet, er at foreldrene har vært så bekymret at de har holdt et ekstra øye med henne og fulgt etter i bil.

De når frem akkurat i tide.

I flere år har Brit og Per Kristoffersen sett datteren slite psykisk. Utallige runder med raseriutbrudd, utmattelse og tungt mørke.

Nå forstår de at hun trenger langt mer hjelp enn de kan tilby hjemme på gården.

De kjører henne til legevakten denne natten. Flere ganger har hun fått avslag på behandling, senest 10 uker før dette.

Men nå skjer ting raskt.

Etter en natts innleggelse på psykiatrisk får hun henvisning til DPSDistriktspsykiatrisk senter.

Kort tid etter kommer diagnosen: Bipolar lidelse, type 2.Bipolar lidelse type 2 er den vanligste typen av bipolar lidelse. Ved type 2 opplever du ikke episoder med mani, som ved type 1, men hypomani , som er en mildere variant , der de oppstemte periodene er mindre markerte. Og du har ikke psykoser. Depresjonene er felles ved begge typene. Lidelsen forekommer hos ca. 2 prosent av befolkningen. (Kilde: Bipolarforeningen)

Det gjør at brikkene på plass for Mette Kristoffersen.

– Jeg skjønte endelig at det ikke var meg det var noe feil med. Jeg hadde bare vært syk.

Hun er utdannet sykepleier og har jobbet i psykiatrien. Likevel hadde hun ikke sett årsaken til sine egne problemer.

Da hun på ungdomsskolen begynte å slite med tunge tanker og mye sinne, ble det tolket som tenåringsproblemer.

Men det gikk ikke over med alderen – tvert imot. Temperamentet gjorde at hun ofte havnet i slåsskamper på fest.

Mette ble ferdig utdannet sykepleier, men å stå i arbeidslivet var krevende. I perioder hadde hun enorm arbeidskapasitet, mens hun andre dager var helt utmattet.

I perioden før selvmordsforsøket for fem år siden var Mette sykmeldt på grunn av utbrenthet.

Egentlig var hun inne i en sterk depresjon. De negative tankene hopet seg opp, helt frem til dagen hun gikk for å avslutte alt:

– Jeg er så uendelig glad for at jeg ikke klarte å gjennomføre det.

Mette er i dag 30 år. Det er omtrent samme alder som Marin Siem ville hatt, hvis hun hadde levd videre.

Marin kan du lese om i denne saken:

– I dag lever jeg godt med bipolar lidelse, sier Mette.

– Jeg tenker på alt jeg hadde gått glipp av hvis ikke foreldrene mine hadde kommet etter meg den dagen. Fine vennekvelder med skravling og god mat. Kule festivalopplevelser.

Hun har vært på flere turer til steder hun aldri har vært før. Som Kapp Verde. Og i Norge: Ålesund, Loen, Molde.

Mette har også begynt å legge mer merke til de små tingene i livet, sier hun:

– Lukter. Lyder. Sanseinntrykk. De ulike årstidene.

I julegave fra en venninne fikk hun en utfordring: Å hoppe i strikk.

– Jeg gjennomførte det i Rjukan sommeren 2020, og det var et enormt adrenalinkick, sier Mette og ler:

– Mamma får litt hetta når hun hører det dødsskriket på videoen.

– En annen ting jeg tenker på, er at min yngste niese er fem år nå, så hun kunne jeg gått glipp av. Men nå er jeg tante til tre.

Det mørket Mette befant seg i da hun fikk diagnosen for fem år siden, har hun gradvis kommet seg ut av.

– Det gikk bedre etter hvert som jeg tilpasset livet mitt etter diagnosen og fant bedre rutiner for søvn. Jeg har også fått bedre kontroll på sinneproblemene, forteller Mette.

Men hun legger ikke skjul på at det fortsatt kan være tunge dager.

– Det svinger jevnt gjennom året hos meg. Det har vært noen depresjoner som har vært like mørke som den for fem år siden. Forskjellen er at jeg og de rundt meg vet hva det er, og kan fange det opp når tegnene på depresjonen kommer.

Det skjer gjerne etter en periode med hypomani, beskriver hun:

– Ofte er jeg da oppstemt, kommer på tusen prosjekter på gården og er veldig sosial. Da har jeg også lett for å bruke mer penger. For eksempel har jeg ofte byttet bil i de periodene.

Hunden Bajas er resultatet av et impulskjøp mens hun var hypoman, men like fullt et lykkelig valg.

– Han har reddet meg mye. Når jeg har dårlige dager og ligger på sofaen, ligger han der sammen med meg. Han får meg også ut når jeg synes det er tungt, sier hun.

Å være nede i en depresjon er veldig tøft, forklarer hun:

– Det er jo helt mørkt og du må jobbe så innmari mye med deg selv. Men det er ingen skam å få hjelp. Jeg måtte ha medisiner og tilrettelegging, men jeg lever et veldig godt liv i dag, sier hun.

– Hadde du spurt meg for fem år siden, hadde jeg sagt at livet var forferdelig. Men i dag har jeg det veldig bra.

Mettes venner har lært seg å kjenne de ulike fasene hennes.

– Jeg har verdens beste venner, som forstår hvorfor jeg plutselig ikke kan være med på noe sosialt. Hvis jeg ikke svarer på Snapchat på et par dager, vet de at jeg bare vil være litt i fred, sier hun.

– Vi kan også le sammen i ettertid av mine påfunn i hypomane perioder. De har opplevd at jeg har blitt sint også, men aller mest har det gått ut over mamma og pappa.

Mette beskriver livet i dag som normalt – med visse tilpasninger.

Hun går på medisiner, men sliter en del med utmattelse, og klarer foreløpig ikke å stå i jobb.

I dårlige perioder er det foreldrene som gjør mest av arbeidet på gården. Men når hun er stabil og har det bra, tar Mette over. Hun forer sauene og hønene, holder på i hagen, maler og fikser.

– Dagene med mye energi er det veldig godt å bo på en gård, for det er alltid noe som kan gjøres.

Arbeidet som frivillig i Bipolarforeningen betyr mye for henne.

– Fordi vi som har bipolar lidelse, er så forskjellige, lærer jeg stadig noe nytt. Og via foreningen holder jeg selv kurs for å lære bort mestringsstrategier til andre.

Hun er glad for sitt valg om å være åpen om sin historie.

– Det har fungert fint for meg. Noen er gjerne litt skeptiske når de får høre om diagnosen, for det er fortsatt litt fremmedfrykt og skepsis der ute. Men jo mer jeg snakker om det, jo mer nysgjerrig blir folk, og etter hvert blir jeg møtt med en stor forståelse, sier Mette.

Under fjorårets feiring av Bipolardagen møtte hun Else Kåss Furuseth:

Etter at Mette valgte åpenhet, har hun fått vite om flere – både i familien og i bygda som har bipolar lidelse.

Mette Kristoffersen tror mye hadde vært annerledes om hun hadde fått helsehjelp tidligere.

– Antagelig hadde jeg vært spart for den tyngste perioden og selvmordsforsøket. Men jeg prøver ikke å tenke så mye på det. Det er lærdom i mye av det jeg har stått i også.

Siden folk med bipolar lidelse er overrepresentert på selvmordsstatistikken, mener Mette det er et viktig tema å snakke om.

– Men samtidig er det så innmari viktig å ytre at det finnes håp. Livet kan bli bedre! Det er jeg et levende bevis på.

– Er du redd for nye selvmordstanker?

– Jeg er ikke redd, jeg vet at de tankene kommer til å komme. Men nå er jeg trygg. Det er tanker som jeg har hatt før, og jeg vet at jeg kan få det til å forsvinne.

– Jeg vet at det er hjelp å få. Når de tankene kommer tilbake, da skal jeg bli kvitt dem igjen.

– Bipolar lidelse medfører en økt risiko for selvmord, men det er viktig for oss å si at det å ha en bipolar lidelse er på ingen måte en dødsdom, sier generalsekretær i Bipolarforeningen, Nina Antonov.

– Det å ha en bipolar lidelse i seg selv gjør ikke alene at noen tar sitt eget liv. Det finnes mange faktorer som kan ha innvirkning på hvorfor. Faktorene kan være sykdomshistorien, hvilken behandling en får, hvilken støtte man har rundt seg, tilgang på ressurser, påkjenninger, traumer og tap, forklarer hun.

←Nina Antonov

Generalsekretær i Bipolarforeningen

De fleste får det bedre med riktig behandling og egeninnsats, understreker Antonov:

– Vi i Bipolarforeningen er opptatt av å formidle at det finnes hjelp, og man kommer seg til slutt ut av sykdomsepisoden. Det er alltid håp! Det er sykdommen som forteller deg at det ikke er det.

Hun legger til at svært mange nordmenn lever gode liv med bipolar lidelse.

Ny forskning viser også at de fleste oppnår bedring etter hvert.

– Vi undersøkte en stor gruppe personer, og har funnet at det går bra med de fleste 10 år etter at de kom i behandling for bipolar lidelse eller schizofreni, forteller Carmen Simonsen, som er førsteamanuensis i klinisk psykologi ved Universitetet i Oslo.

←Carmen Simonsen

Førsteamanuensis i klinisk psykologi ved Universitetet i Oslo

Studien, som nylig er publisert i det anerkjente tidsskriftet Psychological Medicine, viser at utvalget delte seg i tre:

• ⅓ opplevde både fravær av psykisk lidelse (symptomfrihet og god fungering) og positiv psykisk helse (fornøydhet med livet, positive følelser, tilhørighet, håp, mening og autonomi).
• ⅓ opplevde positiv psykisk helse på tross av symptomer
• ⅓ hadde ingen positive utfall.

Hvis vi bare ser på gruppen med bipolar lidelse, opplevde over halvparten fravær av psykisk lidelse og ¾ positiv psykisk helse.

– Det vil si at de fleste opplevde bedring på en eller annen måte og lever gode liv 10 år etter at de kom i behandling, sier Carmen Simonsen.