Meta har stengt HL-senterets Facebook-side. Beslutningen er endelig.

Vi har brukt mange timer på telefonen med Meta Support-ansatte i India med dårlig engelsk på sprakende telefonlinjer, skriver Ingeborg Katarina Vea. Foto: Dado Ruvic, Reuters/NTB

Meta tar rollen som ytringsfrihetens portvokter. Kan samfunnet leve med det?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I august stengte Meta HL-senterets Facebook-side, angivelig for brudd på deres standarder og retningslinjer. 9. oktober fikk vi beskjed om at siden er permanent stengt, og at beslutningen er endelig. Vi får ikke vite konkret hva vi har gjort feil eller hva vi eventuelt kan gjøre for å rette opp feilen.

Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) er et forskningssenter som arbeider med forskning og formidling om holocaust og livssynsminoriteter i det norske samfunnet. Facebook har vært en viktig plattform for oss, spesielt for markedsføring av senterets mange publikumsarrangementer.

At vi nå er stengt ute, gjør at vi mister en viktig kommunikasjonskanal og blir påført store ekstra markedsføringskostnader for å nå ut på andre måter.

Vi har brukt mange timer på telefonen med Meta Support-ansatte i India med dårlig engelsk på sprakende telefonlinjer. De starter alltid med å si: «Madam, I understand that this is difficult for you.» Så får vi et saksnummer, og må fortelle hele historien på nytt – hver gang.

Dømt, men vet ikke hvorfor

HL-senterets Meta-historie er lang: 7. mars i år hacket en svindler oss og brukte HL-senterets navn og logo for å promotere pengespill og kasinovirksomhet.

Etter to måneder og ved bruk av advokat fikk vi kastet ut svindlerne og kontroll over kontoen. Men Meta ga oss ikke tilbake full tilgang, muligheten til å annonsere i sosiale medier ble blokkert. Den har vært blokkert siden, til tross for nye timer på telefonen med Meta Support.

Da vi fikk beskjeden om at Meta har stengt Facebook-siden vår permanent og uten ankemulighet, ba vi om begrunnelse. Det fikk vi ikke. Det vi fikk, var en henvisning til en nettside med standarder og retningslinjer for Meta. Meta Support-medarbeiderne har ikke tilgang til begrunnelsen for stengingen av HL-senterets side, og de som har tilgang, er det ikke mulig å kontakte.

Det oppleves som en kafka-prosess. Vi har mottatt en endelig dom, men uten å vite hva vi er dømt for.

«Big Tech» tar seg til rette

Da HL-senterets bedriftskonto ble hacket i mars og vi ikke lyktes i å få kontakt med Meta, tok vi kontakt med Norsk senter for informasjonssikring, Datatilsynet, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og politiet for å få hjelp.

Ingen instanser kunne hjelpe. Hverken makter eller myndigheter i Norge har en vei inn i Meta-universet og står tilsynelatende handlingslammet når «Big Tech» tar seg til rette med norske aktører.

At Meta ikke bryr seg om små aktører som HL-senteret, eller ser seg tjent med å ha et nasjonalt kontaktpunkt for bedriftskunder i Norge til tross for årlige inntekter på rundt to milliarder kroner, er én ting.

Spørsmålet er om vi som samfunn leve med at aktører som Meta tar rollen som ytringsfrihetens portvokter, uten at noen får innsyn i begrunnelsene når aktører mister taleretten.