Mesternes mester-finalen er guttas lekeplass. Må det være sånn?

Programleder Aksel Lund Svindal og årets vinner i Mesternes mester-finalen, Ole-Kristian Bryhn. Foto: Alice Asplund, Nordisk Banijay/NRK

Det hjelper ikke på kjønnsbalansen i norsk toppidrett at menn har vunnet 14 av 15 finaler i Mesternes mester.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Så havnet vi der igjen. De tre siste gjenværende deltagerne i Mesternes mester var menn. Tre av de fire siste årene har det vært slik. Bare én av tolv finaledeltagere har vært kvinner i løpet av disse årene. Men dette er bare underholdning, så det betyr ingenting. Eller?

Barn og unge har stålkontroll på Mesternes mester. Jeg deltok i sesong 12, den første pandemisesongen. Da Norge stengte ned, fulgte 1,7 millioner seere med på oss. Hver sesong blir man kjent med ti nye vinnerskaller fra ti forskjellige idretter. Gjennom sterke portretter av utøverne blir vi introdusert for idretter vi kanskje ikke kjente så godt fra før. For samtlige idretter er hver eneste deltager en verdifull ambassadør.

Risikosport å heie på kvinner

Neste generasjon norske idrettsutøvere bryr seg langt mer om Mesternes mester enn om offisielle mesterskap, og barna velger sine favoritter i Mesternes mester. For å forebygge skuffelser kan man fortelle barna sine at hvis du velger en mann, er det større sannsynlighet for at du får beholde favoritten din lenge i konkurransen. Det å heie på kvinnene er risikosport, for de er overrepresentert i nedre halvdel av resultatlisten. Bør det være sånn? Må det være sånn?

Det er et faktum at Norge som toppidrettsnasjon leverer langt bedre på herresiden enn på kvinnesiden. Mennene vinner mest, får størst mediedekning, mest sponsorpenger og tjener som regel mer enn kvinnene. Menn utgjør også flertallet blant støtteapparat, idrettspolitikere og sportsjournalister. Vi har lenge prøvd å gjøre noe med det. Hvordan synes vi selv at det går?

Lett å gjøre noe med

Det hjelper ikke på kjønnsbalansen i norsk toppidrett å fôre barna våre med at når det drar seg til, er det guttene vi må stole på. Det er lavthengende frukt å sikre kvinner plass i Mesternes mester-finalen. Flere kvinnelige vinnere skader heller ikke. Etter 15 sesonger er stillingen 14–1 i mennenes favør.

Jeg er klar over at Mesternes mester er en uhøytidelig konkurranse der deltagerne har ulik alder og idrettsbakgrunn. Trøkket rundt er likevel så stort at spenningsnivå, mestring og skuffelse er til å kjenne igjen fra mesterskap.

Jeg følte meg som en vinner da jeg ble utvalgt til å være med i Mesternes mester, for ingen orienteringsløpere hadde tidligere vært med. Jeg følte meg som en dronning da jeg ble temavinner i det første temaet, allsidighet, etter å ha vunnet tre av seks øvelser. Jeg følte meg udødelig da jeg kom helskinnet gjennom natt-test og sikret meg plass i semifinalen. Der møtte jeg Aksel Lund Svindal, Håvard Tvedten, Magnus Midtbø og et lass med sandsekker. Da ble det bråstopp, men jeg var sabla fornøyd med å ha fått være med på det meste av moroa.

Et lass med sandsekker satte en stopp for Anne Margrethe Hausken Nordberg i Mesternes mester. Foto: Sunniva Luca Veliz Pedersen

VG publiserte en sak da jeg ble slått ut. Sitat: «Det var brutalt, men jeg syntes nok at jeg ble litt spinkel i forhold til dem. Jeg har aldri konkurrert mot så mye biff før. Øvelsene i semifinalen var nok ikke helt innertier for meg, sier Hausken Nordberg.»

Kan øvelsene tilpasses utøverne?

Etter flere ukers innspilling vet man en del om utøvernes styrker og svakheter. Hvis produsenten hadde bedt meg om å foreslå noen øvelser i semifinalen, ville jeg ha svart motbakkeløp og hoppetau. Blodig urettferdig for biff-gutta jeg konkurrerte mot? Utvilsomt. Kunne innslag av «mine øvelser» gjort semifinalen hakket mer spennende enn da jeg ble sendt hjem etter fem av seks øvelser, fordi finaleplass var teoretisk umulig? Definitivt. Kan det hende seerne synes finalen er mer underholdende dersom både kvinner og menn er representert? Det tror jeg ganske sikkert.

Mesternes mester er et ufattelig fint minne for meg. Målet mitt var å gjøre unge o-løpere stolte. Jeg ville være en god ambassadør for norsk orientering og vise hvor rå vi o-løpere er. Det lyktes jeg med.

Jeg ville aldri vært opplevelsen foruten. Men fra og med 2025 håper jeg Mesternes mester-finalen blir en lekeplass for både kvinner og menn. Det vil faktisk utgjøre en forskjell for jenter.

Nå jobber jeg fulltid med folkehelse i bransjeorganisasjonen LMI – Legemiddelindustrien. I noen av våre største medlemsfirmaer heter topplederne Cathrine, Guro, Veronika og Kirsti. Vinnerskaller alle sammen. Disse kan jeg trygt anbefale barna mine å heie på, for de kommer ikke til å bli felt av sandsekker.

Innlegget er først publisert på Hausken Nordbergs blogg. Dette er en forkortet versjon.