3 hours ago
2
Kunne invasjonen av Ukraina ha vært forhindret hvis koronapandemien ikke hadde oppstått?
Det er et av spørsmålene Tysklands tidligere forbundskansler Angela Merkel stiller seg i sine rykende ferske memoarer.
Den over 600 sider lange boka har fått tittelen «Frihet» og utkommer tirsdag på både tysk og norsk.
Memoarene dekker hele Merkels liv, fra oppveksten i Øst-Tyskland til hun gikk av i 2021. Merkel hadde da vært regjeringssjef i Tyskland i 16 år og hadde opplevd å bli kåret til både «årets person» og «verdens mektigste kvinne».
I forkant av utgivelsen er det spesielt Merkels omtale av Donald Trump som har fått oppmerksomhet. I utdrag som avisa Die Zeit har trykket, skriver Merkel blant annet om hvordan hun søkte råd hos pave Frans for å få hjelp til å håndtere ham.
Men 70 år gamle Merkel er også en av verdenslederne som gjennom årene har hatt mest kontakt med Russlands president Vladimir Putin.
En hund til besvær
I boka kommer det klart fram hvor krevende møtene med den russiske lederen kunne være.
Merkels første møte med Putin fant sted allerede i juni 2000. Hun hadde da nettopp overtatt som partileder i konservative CDU og satt i opposisjon.
I februar 2002 møtte hun ham for første gang i Kreml.
Disse første møtene skriver Merkel at hun ikke husker noe fra. Men et møte 21. januar 2007 husker hun godt.
De to møttes da i Putins residens i Sotsji ved Svartehavet.
I memoarene skriver Merkel at Putin der markerte seg på en helt ny måte, nemlig ved hjelp av den svarte labradoren Koni. Putin hadde ofte med seg denne hunden når utenlandske gjester var på besøk.
«På mitt første offisielle besøk hos ham i januar 2006», forklarer Merkel, «fikk Putin vite at jeg hadde blitt bitt av en hund i Uckermark i begynnelsen av 1995 og hadde vært redd for hunder siden».
Putin hadde ifølge Merkel blitt informert om dette i forkant av besøket og blitt bedt om å ikke ta med seg hunden.
«Han hadde respektert dette ønsket i Moskva i 2006, selv om han ikke hadde kunnet spare seg å være vemmelig. Han hadde gitt meg en stor plysjhund i gave, og da han ga meg den, kommenterte han at den ikke bet», skriver hun.
I Sotsji i 2007, derimot, satt labradoren lys levende på scenen.
«Mens Putin og jeg poserte sittende for fotografene og kamerafolkene, slik at de kunne lage fotografier og bildeutsnitt av oss, forsøkte jeg å ignorere hunden, selv om den beveget seg rundt mer eller mindre rett ved siden av meg», skriver Merkel og fortsetter:
«Jeg skjønte av Putins mimikk at han nøt situasjonen.»
Merkel holdt seg rolig. Da det var overstått, nevnte hun ingenting om det til Putin.
Vente, vente, vente
Noen måneder senere var Merkel vertskap for et toppmøte mellom landene i G8. De møttes i Heiligendamm.
Og nok en gang skulle den russiske presidenten markere seg.
«Journalistene siklet etter bilder som kunne formidle stemningen blant deltakerne. Derfor hadde vi gitt klarsignal til at ett kamerateam fra hvert av deltakerlandene fikk lov til å filme oss utenfor hørevidde. Kamerafolkene var henrykte over at de fikk filme den livlige samtalen vår», skriver Merkel.
Men det var én som manglet: Vladimir Putin.
«Vi ventet og ventet. Er det noe jeg ikke tåler, så er det mangel på punktlighet. Hvorfor gjorde han det? Hva var det han ville bevise? Eller var han virkelig forhindret? Utad småpratet jeg avslappet med de andre, men inni meg kokte det.»
Til slutt dukket Putin opp, ifølge Merkel sikkert førtifem minutter for sent. Hun spurte ham hva som hadde skjedd.
Da sa Putin at det var hennes skyld, eller rettere sagt den kassen med Radeberger-øl som han hadde fått sendt opp på rommet.
«Han kjente til dette ølmerket fra tiden som KGB-offiser i Dresden i 1980-årene. Vi hadde oppfylt dette ønsket for ham. Nå hadde han naturligvis ikke noe annet valg enn å drikke det, sa han med et flir.»
Ifølge Merkel virket det som om han nøt å befinne i sentrum av alles interesse på denne måten.
«Sannsynligvis var det den største lykke for ham, at også den amerikanske presidenten hadde måttet vente på ham.»
Beredt til å slå fra seg
I boka forteller Merkel detaljert om en rekke møter med Putin, deriblant mange forhandlingsmøter med ham og andre ledere om Ukraina.
Hun beskriver Putin som «en person som alltid passet på at han aldri ble dårlig behandlet, og alltid var beredt til å slå fra seg».
Gjerne med maktdemonstrasjoner.
«Man kunne synes at det var barnslig og forkastelig så mye man ville, man kunne riste på hodet av det. Men ingenting av dette fikk Russland til å forsvinne fra kartet.»
Ifølge Merkel hadde Putin helt siden han ble president i år 2000, satset alt på å gjøre Russland til en internasjonal aktør igjen som ingen kunne se bort ifra, spesielt ikke USA.
«Han ville at Russland selv i en multipolar verden etter at den kalde krigen tok slutt, skulle være en uunnværlig pol.»
På videolink
Mot slutten av Merkels tid som forbundskansler ble det vanskeligere å komme i kontakt med den russiske lederen.
Merkel forteller hvordan hun og Frankrikes president Emmanuel Macron i mars 2021 hadde en videosamtale med ham. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj ønsket da et direkte møte med Putin. Men det var det ingen sjanse for.
«Putin unngikk kontakt rett og slett fordi han var bekymret for en koronavirusinfeksjon. Alle som ønsket å snakke med ham, måtte ha vært i karantene på forhånd. Det var uaktuelt for oss.»
I august det året reiste hun til Moskva for å besøke Putin en siste gang. Hun kom ingen vei.
«Og det skyldtes ikke stemningen. Vi møttes først til et arbeidsmøte i Kremls grønne salong. Etterpå satt vi sammen i en større krets og spiste lunsj i andre etasje i Katarina-hallen. Som alltid var alt perfekt, men jeg hadde en følelse av at president Putin allerede var opptatt av den neste tyske regjeringen og ikke var særlig villig til å gå i dybden med meg på de aktuelle spørsmålene», skriver Merkel.
«Til sjuende og sist kunne jeg ikke klandre ham for det. Vi tok farvel», skriver hun.
«Trådene i dialogen røk»
I boka argumenterer Merkel for at historiens gang kunne ha blitt annerledes hvis det hadde vært lettere å møtes fysisk.
Siden tankeverdenene var så forskjellige, var den direkte meningsutvekslingen ifølge henne uunnværlig, særlig når man snakket med politikere fra ikke-demokratiske land.
Men koronaviruset forandret alt.
I boka bruker Merkel G20-toppmøtet i Roma i slutten av oktober 2021 som eksempel. Der deltok verken Putin eller Kinas president Xi Jinping fysisk. Dermed var de øvrige verdenslederne avskåret for å snakke uformelt med dem.
«Trådene i dialogen røk. Utenrikspolitikken endret seg i skyggen av pandemien», skriver Merkel.
«Der det ikke var møter, ble vi fremmedgjort, og nye kompromisser ble ikke inngått.»
English (US)