Mens verdens oppmerksomhet rettes mot Trump, pågår et dypere maktskifte

Fra presidentinnsettelsen av Donald Trump: Mark Zuckerberg (Meta) (f.v.) Lauren Sanchez, Jeff Bezos (Amazon) og Sundar Pichai (Google). Foto: Kenny Holston, AP/NTB

Dette kan bli teknologigigantenes århundre.

Hvordan vil historikere beskrive vårt århundre om 100 år? Det forrige var dominert av stater og ideologier. Dette kan bli teknologigigantenes århundre.

I flere tiår har selskaper fra Silicon Valley stått bak innovasjon og infrastruktur. Men de er ikke lenger bare leverandører. Nå former de hvordan samfunnet fungerer, hvordan vi kommuniserer, og hvordan vi forstår verden. De er blitt geopolitiske aktører med makt som kan sammenlignes med det vi tidligere forbandt med supermakter.

Det handler ikke bare om skjermbruk og annonser. Selskapene er blitt tett knyttet til nasjonale myndigheter og sikkerhetspolitikk. Under Donald Trumps gjeninntreden i det politiske landskapet ser vi hvordan ledere fra teknologisektoren får sentrale roller, og hvordan amerikansk politikk bruker teknologiselskaper som instrumenter i utenrikspolitikken.

I rivaliseringen mellom USA og Kina står ikke FN eller Nato i sentrum – men selskaper som OpenAI, Tiktok, Nvidia, Palantir og Huawei. Dette er et tegn på et større skifte hvor det ikke lenger er presidenter eller stater alene som styrer, men også plattformer og teknologiselskaper.

Teknologisk maktskifte

Trump-administrasjonens linje innebærer økt nasjonalisme, mindre multilateralt samarbeid og en tydeligere bruk av teknologi som pressmiddel. I valgkampen truet nåværende visepresident J.D. Vance med Nato-exit dersom EU regulerte plattformer som X. Senator Marco Rubio har varslet visumnekt for EU-ansatte som prøver å påvirke amerikansk plattformpolitikk. Dette viser hvor tett teknologi og geopolitiske spenninger nå er vevd sammen.

Samtidig reises det et større spørsmål: Hvor mye betyr det egentlig hvem som sitter i Det hvite hus? For mens verdens oppmerksomhet rettes mot Trump, pågår et dypere maktskifte – fra politikk til plattformer. Kappløpet om kunstig generell intelligens (AGI) endrer fundamentalt hvordan makt utøves. Selskaper som Google DeepMind og Anthropic, støttet av Microsoft og Amazon, opererer i et tempo få stater kan følge. De definerer egne sikkerhetsnormer og etiske retningslinjer – uten demokratisk kontroll.

Dette er ikke bare teknologisk utvikling, men et strukturelt skifte i hvordan samfunn styres. Som Financial Times’ Martin Wolf påpeker, er det i økende grad teknologiske oligarker – ikke valgte politikere – som former fremtiden. Han ser dette som en systemkrise i demokratiet: Statens evne til å regulere svekkes, mens markedskreftene – særlig de digitale – opererer fritt og uavhengig. Jobber og roller vi tidligere så som stabile, står i fare. Wolf etterlyser politisk styring, ikke for å bremse utviklingen, men for å sikre demokratisk legitimitet.

Plattformene former politikken

Teknologigigantene leverer infrastruktur som hele verden bruker for å kommunisere, konsumere, orientere seg, bli kjent, krangle og organisere. De kjenner våre preferanser bedre enn vi selv gjør, og de utvikler stadig mer avanserte verktøy for å tolke og påvirke våre valg. De har full tilgang til våre hoder og våre hjerter døgnet rundt.

Marietje Schaake omtaler dette som et «stille kupp» – en gradvis maktforskyvning bort fra folkevalgte institusjoner til private selskaper uten demokratisk ansvar. Når Meta avgjør hvem som får synlighet eller hva som regnes som politisk reklame, er det ikke bare et spørsmål om ytringsfrihet – men om demokratisk styring og nasjonal autonomi.

Asymmetrien er dramatisk. Mens stater famler etter regulering, utvikler teknologigigantene stadig mer avanserte systemer. De rapporterer ikke til velgere, men til investorer. Samtidig går de inn i politiske og militære domener. Selskaper som Palantir, Microsoft og Starlink har spilt aktive roller i Ukraina-krigen, både med teknologi og infrastruktur. Elon Musk har til og med vært involvert i fredsforhandlingsforsøk. Dette illustrerer hvordan selskaper nå ikke bare reagerer på, men former geopolitikken.

Teknologi er utenrikspolitikk

Kappløpet om generell kunstig intelligens er i gang. Den som kommer først, får ikke bare økonomisk gevinst, men geopolitisk makt. Eric Schmidt har sammenlignet det med atomvåpen under den kalde krigen, men mer gjennomgripende, fordi teknologien er allestedsnærværende.

USA og Kina konkurrerer ikke først og fremst om territorier, men om algoritmer, chiper, datasett og superdatamaskiner. I Kina er stat og selskaper tett integrert. I USA er samarbeidet formelt adskilt, men reelt dyptgående. Joe Bidens siste initiativ før han gikk av var å etablere en ny vestlig teknologiallianse mellom 18 demokratier. Målet? Å vinne kappløpet om å utvikle generell kunstig intelligens.

Dette kan være et tegn på et brudd med gamle institusjoner og et skifte mot nye allianser – bygget rundt teknologisk kappløp og strategisk kontroll. Den tradisjonelle diplomatiske verktøykassen strekker ikke til i møte med ikke-statlige aktører som kontrollerer kjernekomponentene i det digitale samfunnet. Teknologi er ikke lenger et virkemiddel i utenrikspolitikken. Det er utenrikspolitikk.

Hva betyr dette for Norge?

For små og mellomstore land som Norge er dette en krevende situasjon. Vi er dypt avhengige av teknologi utviklet og kontrollert av andre. Samtidig påvirker dette sikkerhet, økonomi og demokrati. Å være teknologipolitisk nøytral er ikke lenger et alternativ – det er en form for avmakt.

Det trengs en fremoverlent utenrikspolitikk for teknologi. En som ikke bare handler om eksport og næringsutvikling, men om strategisk posisjonering, verdiforankret samarbeid og evne til å forstå hva digital infrastruktur faktisk betyr i et geopolitisk landskap.

Diplomater må lære seg teknologispråket. Utenrikstjenesten må ha kompetanse på kunstig intelligens, datasikkerhet og digital infrastruktur. Politikken må handle om å sikre demokratisk kontroll i en tid hvor makten forskyves fra stater til selskaper. Men hva skjer om stormaktsrivalisering gjør disse selskapene til verktøy for amerikansk politikk – også overfor allierte? Vi har vært skeptiske til Huawei, men bør vi nå stille samme spørsmål om vestlige selskaper?

Når vi flytter helse, forsvar og statsforvaltning til amerikanske plattformer, outsourcer vi ikke bare teknologi – men tillit. Og når tillit blir en geopolitisk valuta, er det ikke lenger en teknisk avgjørelse. Det er sikkerhetspolitikk.

Hvem styrer det 21. århundret?

Det er lett å tenke at dette fortsatt handler om fremtidsscenarioer. Men makten er allerede forskjøvet. Teknologiselskapene former samfunnets rammer, og politikere er i økende grad avhengige av strukturer de ikke lenger kontrollerer.

Uten demokratisk styring risikerer vi at teknologien former politikken mer enn omvendt. Det handler ikke lenger bare om hvem som leder teknologikappløpet, men om hvem som setter grensene.

Spørsmålet er ikke om dette blir teknologigigantenes århundre. Spørsmålet er om demokratiene klarer å ta tilbake styringen før det er for sent. Dette er det viktigste teknologiske og politiske spørsmålet for vår tid, og for dette århundret.