Mens skoleansatte roser meg, er mange i muslimske kretser rasende

Landet vi nå bor i, har for lengst adoptert oss. Når skal vi som er nye landsmenn, adoptere dette landets verdigrunnlag? spør Abid Raja. Foto: Frederik Ringnes , NTB

For meg som liberal og moderat muslim handler integrering også om å akseptere verdiene i samfunnet vi bor og lever i.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

På vei ut fra Debatten på NRK 26. september, som omhandlet islam, norske verdier og integrering, begynte hundrevis av meldinger og e-poster å tikke inn. Blant dem var et hjertesukk fra en tidligere rektor som hadde «hatt direktelinje til en politistasjon i Oslo».

Avsenderen hadde ledet en videregående skole med elever som snakket 30 ulike språk. Rektoren beskrev et truende klassemiljø med mobbing og sosial kontroll av medelever, og fedre som møtte til disiplinærsamtaler om barnet sitt, men som var mest opptatt av om elevene hadde norske kjærester på skolen.

Mange er rasende

Barna er født på Ullevål og oppvokst i en tid da samfunnet har langt større kunnskap om etniske minoriteter enn da jeg vokste opp.

I min gamle barnevernsjournal står det at man må være forsiktig med å gripe inn overfor en innvandrerfamilie selv i saker om vold, grunnet kulturforskjeller. I dag vet vi bedre. Likevel har vi som samfunn ikke lyktes med å få alle ungdommene til å velge frihet og tilegne seg et norsk verdisyn.

Mange følger heller den strenge oppdragelsen de har fått hjemme, samt tradisjonene og den konservative tolkningen av religionen som fulgte med foreldrene fra deres opprinnelsesland.

«Jeg skulle ønske at hjemmene i langt større grad ble stilt til ansvar», sier den tidligere rektoren. En lærer på en videregående skole jeg besøkte sist vinter, sender meg meldingen: «For en modig og viktig kronikk i Aftenposten. Jeg vil du skal vite at besøket ditt på vår skole i vinter trolig var den viktigste dagen i fjor, noe også rektor sier. Denne type demokratiarbeid er verdsatt høyt hos oss. Vi har en jobb å gjøre.»

Mens skoleansatte roser meg, er flere i muslimske kretser rasende på at jeg mener at islam ikke har evnet å tilpasse seg vår samtid, og at verdier som vi holder høyt i Norge, ikke er forenlige med fundamentalistiske tolkninger. Jeg har da simpelthen ment at vi ikke kan godta at noen beskriver homofili som kvalmende, og ikke vil gi kvinner like rettigheter og friheter som menn.

Min motdebattant i Debatten, Mohsan Raja fra Samfunnsengasjerte norsk-pakistanere med over 13.000 Facebook-medlemmer, får sin hyllest der. I disse kanalene får jeg gjennomgå fordi jeg har fremsnakket moderne norske verdier. Jeg eier angivelig ingen moral, jeg har solgt sjelen min til nordmenn for litt hyllest – eller for en slant penger.

Reaksjonene på debatten vitner om parallellsamfunn i Norge og et samfunn som er dypt splittet på dette feltet.

Må kunne diskutere

Som leder av globalt religionsfrihetsnettverk for politikere er det ikke første gang jeg har hørt folk opptre som moralpoliti, slik Mohsan Raja gjorde da han på direktesendt TV ba meg «forlate islam og slutte å være muslim». Å utfordre en konservativ religiøs tolkning blir møtt med sterke virkemidler. Noen muslimer har skrevet at jeg må betraktes som en direkte fiende av muslimer og islam. Hvorfor? Fordi jeg har snakket om frihet.

Disse sterke ytringene siger inn hos ungdommen. De blir skremt fra å søke friheter og kan heller ta med seg disse holdningene inn i skolen. Lærere blir stemplet som rasister når de forsøker å lære bort elementære verdier Norge er tuftet på. Slike meldinger har jeg også fått fra skoleansatte, og lest om i en kronikk i Aftenposten.

Kritikerne sier jeg generaliserer. Men vi må kunne diskutere samfunnsproblemer selv om det ikke rammer alle. Selvsagt er det mange som klarer seg bra i muslimske miljøer, men de som trenger oppmerksomheten vår, er de det ikke går bra med. En ungdom våkner ikke plutselig opp med et fundamentalistisk tankesett. Det er noe man tilegner seg.

Rektoren som skrev til meg, har rett, vi må rette søkelyset mot hjemmene og læringen barn får i moskeene.

Kan ikke slå oss til ro

Sist uke besøkte jeg Drammen videregående. Noen etnisk norske elever sa: «Nå forstår vi mer av hvordan våre etniske minoritetsvenner har det.» Lærerne takket meg for å ha våget å snakke om emner som er vanskelige å ta opp. «Det er så bra du sier det, dette var så viktig.»

Lærerne ser det hver eneste dag. Vi må gjøre noe.

Som et steg på veien har Venstre og jeg på Stortinget fremmet forslag om en perspektivmelding om integrering. I integrasjonsarbeidet kan vi ikke slå oss til ro med planer for ett og to år av gangen, vi må ha et generasjonsperspektiv på minst 50 år.

For meg som liberal og moderat muslim handler integrering også om å akseptere verdiene i samfunnet vi bor og lever i. Landet vi nå bor i, har for lengst adoptert oss. Når skal vi som er nye landsmenn, adoptere dette landets verdigrunnlag?

Så er det også lyspunkter. Atta Mohammed, mottaker av frivillighetsprisen og en sentral person i bærumsmoskeen som ble rammet av terrorangrep, skriver på sin Facebook-side at boken jeg har skrevet, er en «balansert refleksjon over muslimers opplevelser i et liberalt vestlig samfunn». Det gir meg håp om at jeg ikke er alene i denne frihetskampen.

Ingen er fri før alle er fri.