Mens Norge holder pressestøtten på samme nivå som i 1994, går Portugal offensivt til verks

Abonnementsinntektene på tvers av norske aviser har økt med 45 prosent siden 2000, men løssalgsinntektene har falt med 80 prosent. Den mediepolitiske verktøykassen kan forbedres, skriver Tellef S. Raabe. Foto: Lise Åserud, NTB

Mens Norge holder pressestøtten på samme nivå som i 1994, går Portugal offensivt til verks.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Denne uken presenterte Medietilsynet hvordan årets pressestøtte skal fordeles. Pressestøtten har vært en sentral del av norsk mediepolitikk siden 1969 og har som formål å fremme et mangfold av medier.

Mottagerne må oppfylle flere krav, som begrensninger på inntekter og overskudd.

I år skal 420 millioner kroner fordeles mellom 162 av Norges rundt 250 aviser. Det høres storslått ut, men nivået på pressestøtten er faktisk svekket.

Justert for inflasjon har nemlig produksjonstilskuddet holdt seg på rundt 400 millioner kroner siden 1994, til tross for at antall mottagere har økt med 45 prosent.

Flere aviser fordeler altså den samme potten.

Sjenerøs, men ikke unik

En relevant innvending er at alle norske aviser nyter godt av momsfritak. Det vil si at de ikke betaler merverdiavgift på inntekter fra løssalg og abonnement, også kjent som brukerinntekter.

Selv om abonnementsinntektene på tvers av norske aviser har økt med 45 prosent siden 2000 (justert for inflasjon), har løssalgsinntektene falt med 80 prosent. Dermed har verdien av momsfritaket blitt redusert med 270 millioner kroner siden tusenårsskiftet.

Momsfritaket er ikke særnorsk. Eksempelvis danske og britiske aviser nyter godt av momsfritak på brukerinntekter, mens svenske aviser betaler en redusert sats på 6 prosent.

Våre skandinaviske naboland tildeler imidlertid mer direkte pressestøtte, fordelt på færre publikasjoner. I 2023 mottok 70 danske aviser rundt 500 millioner norske kroner, mens 80 aviser i Sverige fordelte nesten 700 millioner kroner.

Den norske mediepolitikken er med andre ord sjenerøs, men ikke unik.

Portugal på offensiven

Et eksempel på en mer offensiv mediepolitikk finner man i Portugal, som nylig vedtok en omfattende mediestrategi. I statsbudsjettet for 2025 foreslås det at staten skal subsidiere digitale avisabonnement med 50 prosent, samtidig som landets 400.000 videregåendeelever skal få gratis tilgang.

I tillegg inneholder strategien et initiativ om obligatorisk medietrening for elever. Samlet vil ordningen koste rundt 80 millioner euro, altså nesten én milliard kroner i året. Portugal har allerede allmennkringkaster, enkelte pressestøtteordninger og redusert merverdiavgift på 6 prosent.

Demokratistøtte

Som forsker har jeg ingen intensjon om å ta stilling til den totale størrelsen på mediestøtten – det er politikerne som skal sette kursen for mediepolitikken. Men for at de skal kunne ta informerte beslutninger, er det viktig å forholde seg til den økonomiske utviklingen i støtteordningene.

Pressen omtales ofte som en demokratisk infrastruktur, og pressestøtte som en investering i demokratiet. Om man aksepterer denne logikken, er det påfallende at den økonomiske støtten reduseres i en tid med stor usikkerhet knyttet til kunstig intelligens, internasjonal konkurranse og et varig svekket annonsemarked.

Samtidig har dagens pressestøtteordning sine utfordringer. Årets tildelinger peker på visse skjevheter som bør snakkes om.

Pressestøttens innordning

I en fersk masteroppgave fra Norges Handelshøyskole (NHH) om norske avisers strategiske respons på endringer i pressestøtteregelverket, finner Bendik Johnsen og Magnus Wethal at tilknytning til større aviskonsern gir betydelige fordeler.

Av årets tildeling går 60 prosent av midlene til aviser som tilhører fire konsern. Hele 26 prosent tilfaller Amedia alene. Dette kan skape bekymringer rundt konkurransevilkår for mindre, uavhengige aviser.

Samtidig kan man innvende at konserntilhørighet til «de tre store» – Schibsted, Amedia og Polaris Media – styrker avisers digitaliseringsarbeid. For eksempel var den digitale andelen av Dag og Tid, Klassekampen og Dagsavisens brukerinntekter vesentlig lavere en gjennomsnittet i norsk avisbransje.

I snitt utgjorde digitale abonnementsinntekter 43 prosent av brukerinntektene i 2023, mens konsernaviser som Bergensavisen (Amedia), iTromsø (Polaris Media) og Bergens Tidende (Schibsted) ligger på rundt 60 prosent.

Verdien av uavhengighet

Dette løfter spørsmålet om pressestøtten utilsiktet fungerer som en «subsidiefelle» for uavhengige aviser, som mangler ressurser til å gjennomføre nødvendige digitale transformasjoner.

Fremtidige evalueringer av pressestøtteordningen bør derfor undersøke hvorvidt konsernuavhengighet skal vektlegges i fordelingen av midler. Det vil også være nyttig for Medietilsynet å vurdere den faktiske verdien av konsernuavhengige aviser i et stadig mer konsolidert medielandskap.

Selv om Norge er verdens fremste mediemarked, kan den mediepolitiske verktøykassen forbedres.

Tellef S. Raabe er forsker ved Samfunns- og næringslivsforskning (SNF)/Norges Handelshøyskole (NHH) og Aftenposten-spaltist.