Marius og vi

Påstanden som markedsføres er at kongehuset må «på banen» i Borg Høiby-saken(e): «Det er på tide å snakke nå. Den største krisen kongehuset har stått i noensinne kan ikke håndteres av forsvarsadvokaten til Marius Borg Høiby.»

Nei, og det gjør da heller ikke advokaten. Han gir korte saksopplysninger på direkte spørsmål. Sakene håndteres av politiet, som rett er ved potensielt strafferettslige forhold. Men Blågestad påtar seg rollen som talerør for «offentlighet, politikere, monarkister, republikanere og skattebetalere» når hun ikke vil la seg «avspise» med det. Kongehuset må «snakke med det norske folk.»

Javel, og hva skal de si? Hvordan kan de bidra til å oppklare saksforholdene uten å bli beskyldt for å legge seg opp i politiets utredning? Skal de si at de er fryktelig lei seg for det som har skjedd? Er vi i «offentligheten» i det hele tatt i tvil om det?

Marius Borg Høiby er ikke en del av kongehuset, men mange i pressen har yndet å påpeke at han er «sønn av vår kommende dronning». Derfor hevder Blågestad at «dette handler om mye mer enn en mulig straffesak mot en utagerende og påkostet vestkantgutt». Kanskje det. Men Marius er også stebarn i en familie der alle andre har en klart definert og verdsatt livsoppgave. Det har ikke han. Kan denne outsiderposisjonen ha vært en medvirkende årsak til rotløshet og manglende retning i livet?

Den sannsynlige utviklingsarenaen hans har vært et miljø bestående av velstående vestkantungdommer. Noen mener vel at det høres ideelt ut, selv er jeg ikke like sikker.

Blågestad er også kritisk til at Marius ikke synes å ta alvoret innover seg. Han går «lettlivet på fest», viser fingeren til pressen, erklærer seg uskyldig til det meste, kommer med friske motanklager og «gir greit blaffen i hvilke skader han påfører familien sin». Den siste påstanden er et skudd i blinde, det vet Blågestad ingenting om. Når det gjelder resten, er det vanskelig å vite hvordan man reagerer når man lever så på bristepunktet som Borg Høiby gjør om dagen.

Dette er ikke et forsvarsskrift for Marius Borg Høiby. Han har store og tydelige problemer, og må ta den straffen samfunnet utmåler. Men mor, far, søsken og besteforeldre er ikke en del av den prosessen, biologiske eller «ste». De skal ikke uttale seg til andre, de skal ta vare på sitt barn/barnebarn/søsken som best de kan. Det ville også vi «i offentligheten» ha gjort.