Mange ting truer menneskerettighetene. En av dem kan være folkevalgte flertall.

Kanskje kan det være en god idé å sette ut behandlingen av asylsøknader til et annet land. Men da må det skje i betryggende former, skriver kronikkforfatterne. Bildet: Britenes statsminister Rishi Sunak under en pressekonferanse om planene om å sende asylsøkere til Rwanda. Foto: Toby Melville, Reuters/NTB

Flertallet kan bli så ivrige når noe er skikkelig politisk populært at de glemmer at dette populære kan gå uforholdsmessig ut over minoriteter eller et mindretall.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

I juni 2022 stoppet Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) et fly med asylsøkere fra å forlate England. EMD mente at utsendelsen til Rwanda truet menneskerettighetene til en passasjer som ikke kunne deporteres før saken var ferdig behandlet i nasjonale domstoler.

I 2023 konkluderte britisk høyesterett med at det ikke var trygt å sende asylsøkere til Rwanda. De risikerte å bli sendt tilbake til landet de flyktet fra, i strid med nasjonal og internasjonal rett.

Nå har den britiske regjeringen «løst» problemene de brysomme domstolene skapte ved å vedta en lov som sier at Rwanda er et trygt land.

Loven nekter domstolene å vurdere om sentrale menneskerettigheter er ivaretatt.

Å vedta med en lov at land er trygge kan man bare gjøre hvis man a) har politisk flertall og b) ikke har en nasjonal grunnlov som sikrer grunnleggende rettigheter.

Kanskje kan det være en god idé å sette ut behandlingen av asylsøknader til et annet land. Men da må det skje i betryggende former. Skal man sikre det, må uavhengige domstoler kunne kontrollere om behandlingen vil ivareta grunnleggende menneskerettigheter.

Mange ting truer

Det er mange ting som truer menneskerettighetene, også i Norge. En av dem kan være våre egne, folkevalgte flertall: De kan bli så ivrige når noe er skikkelig politisk populært at de glemmer at dette populære kan gå uforholdsmessig ut over minoriteter eller et mindretall.

En dag vil de gripe inn i personvernet ditt fordi E-tjenesten vil samle alle data som går ut og inn av landet. Den neste vil de begrense innsynsretten din i regjeringens maktutøvelse fordi innsyn er brysomt.

Noen partier vil begrense ytringsfriheten for å beskytte religiøse følelser. For tiden fristes flere land til å forby ulike støttemarkeringer for Palestina – eller Israel.

Menneskerettigheter i grunnlov og lov

Den 13. mai 2014 vedtok Stortinget over 20 nye rettigheter i Grunnloven. Hva betyr det?

I Norge var menneskerettigheter beskyttet av «vanlig» lov også før 2014. Vanlige lover gjelder til Stortinget med vanlig flertall bestemmer at de ikke skal gjelde lenger. Det kan skje i løpet av tre dager.

Grunnloven skal det mer til for å endre. Ikke bare to tredjedels flertall: Endringer må foreslås i én stortingsperiode og vedtas først i neste – etter at vi, folket, har stemt ved valg.

Det var grunnlovsfedrene i 1814 som installerte denne «bremsen»: Vi må gi oss selv tid til å la den tregere, mindre stemningsintuitive delen av hjernen slå inn før vi setter kurs for helt nytt land.

Denne logikken ligger bak grunnlovsendringen fra 2014 også: Grunnlovens menneskerettigheter er svale hender på politisk popularitetssøkende panner som tidvis kan koke over.

Menneskerettighetenes korte historie

Menneskerettigheter er ingen ny greie. Deres moderne historie startet med den franske erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter i 1789. Men det var amerikansk høyesterett som først – i 1803 – etablerte domstolens «prøvingsrett» til å passe på om politikerne holdt seg innenfor Grunnloven. I Europa var det Norges Høyesterett som var først ute med å gjøre det samme.

Etter annen verdenskrig skjøt menneskerettighetsutviklingen fart. Internasjonalt via FN. I Norge via Europarådet og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), særlig fordi EMD kan avsi bindende dommer, også mot Norge.

Det er mye å si om domstolenes prøvingsrett, både nasjonalt og overnasjonalt. Den kan av gode grunner være omstridt. Den forener demokratiet og rettsstaten, men tydeliggjør også det iboende dilemmaet kombinasjonen av dem innebærer.

For hvem, i demokratier bevoktet av flertallet, skal egentlig vokte vokterne? Og hvilken demokratisk legitimitet har ikke-valgte dommere til å overprøve folkevalgte flertall?

Grunnlovens fremtid

I dag er det altså ti år siden Stortinget bestemte at vi skulle sikre menneskerettighetene i Grunnloven. Politikernes mål var å sikre frihet, likhet og menneskeverd. Stortinget sa klart fra at den norske Grunnloven skulle brukes mer og forbli vårt viktigste rettslige og politiske dokument.

Var det noe poeng? Ja, i alle fall hvis man tenker at flertallet kan trenge noen begrensninger. Og at det er fint at det meste av det viktigste i vår nasjons statsskikk står i Norges egen grunnlov.

Derfor er det grunn til å feire at norske politikere i 2014, som i 1814, gjorde som Odyssevs: De bandt seg selv og fremtidige politikere til Grunnlovens mast så de ikke skulle bli for fristet av Gallup-sirenenes forlokkende sang.

Hurra for menneskerettigheter i Grunnloven!