Mange ser på teater som «viktig høykultur» og stand-up som «lavkultur», men hvorfor er det slik?

Mange ser på teater som «viktig høykultur» og stand-up som «lavkultur», men hvorfor er det slik? spør Taume Dery. Foto: Wictor Madsen

Målet for både stand-up og teater er å få folk til å føle noe ekte.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Etter 28 år i verden bestemte jeg meg for å bli komiker. Noen uker senere fikk jeg sjansen til å kaste meg inn i teaterverdenen. Nå, to år senere, er jeg kommet inn i begge bransjer.

I teater har jeg spilt i fire stykker, blant annet «Sorte gutter gråter ikke», som vant Heddaprisen for beste teaterforestilling. Innen stand-up opptrer jeg to-tre ganger i uken på småscener i Oslo. Mange ser på teater som «viktig høykultur» og stand-up som «lavkultur», men hvorfor er det slik?

Under «Sorte gutter gråter ikke» satte publikum pris på vår sårbarhet, og at vi rørte dem på en spesiell måte – nettopp målet vårt fra start. I «lavkultur»-stand-up er målet annerledes – så lenge vi får folk til å le, har vi gjort jobben. Eller?

Etter standupshow har jeg ofte hørt: «Kult at du tar opp det der.» Det var litt rart, fordi det begynte å ligne på tilbakemeldingene fra teateret. Hvorfor får da ikke stand-up samme status?

Et bra teaterstykke konfronterer følelser og får folk til å reflektere, og god stand-up gjør det samme, men legger til humor. Som ordtaket sier: «Tragedie + tid = komedie.» De forferdelige tingene, følelsene og stereotypiene du prøver å late som du ikke har – de har du, og ikke bare det: De kan faktisk også være ganske morsomme!

Et godt eksempel er Galvan Mehidi og hans soloshow «Et takkebrev til Saddam», der han bruker humor til å bearbeide sårbare opplevelser uten å falle i selvmedlidenhet. Dette er noe jeg selv streber etter – noen ganger lykkes jeg, andre ganger ikke.

En tidlig vits jeg brukte, var: «Jeg tror ikke Atle Antonsen hadde kastet meg ut av Bar Boca ... fordi han ikke hadde sett meg.» Folk lo, men latteren hadde en bitter smak. Den kom fra distanse heller enn forståelse. Hvis stand-up bare var underholdning, ville jeg ikke brydd meg om hva publikum satt igjen med.

Målet for både stand-up og teater er å få folk til å føle noe ekte, og kanskje, bare kanskje, kan latteren være akkurat det noen trengte for å se livet sitt i et nytt perspektiv.

Taume Dery

Standupkomiker og skuespiller