Man tar på seg ansvar og forpliktelser når man stiller til et av landets viktigste tillitsverv

De siste ukene har det falt mange harde ord i debatten om Anja Abuslands 405 dagers fravær fra landets øverste folkevalgte tillitsverv i løpet av sine tre første år som stortingsrepresentant.

Med sin tredje bekreftede graviditet vil hun trolig gå ut av sin fire års-periode med godt over 500 dagers fravær, og da er over 300 registrerte arbeidsdager i de delene av året hvor Stortinget er oppløst og har møtefri.

Gro-Anita Mykjåland skriver at vi trenger flere kvinner som vil stille til valg i Agder. Det er jeg enig i. Men det aller viktigste er at de som velges inn er til stede og aktive på Stortinget.

Ingen har tatt til orde for å fjerne retten til å få barn når man er i jobb. Ingen har heller foreslått noen grense på ett, to eller tre barn. Dette er såkalte stråmenn det er bekvemt å argumentere mot, men det er uredelig debatteknikk.

Mitt poeng er at man ved å stille til valg som landets fremste tillitsvalgte også tar på seg et ansvar overfor velgerne om å prioritere tillitsvervet.

Fire år er en begrenset periode. Å velge å ta tre foreldrepermisjoner i samme periode er vanskelig å kombinere med et tillitsverv som krever fysisk nærhet i stortingssalen. Det gjelder småbarnsforeldre av begge kjønn.

Denne reelle problemstillingen må det være lov å problematisere. Anja Abuslands fravær på over 405 dager og lave aktivitet på normale oppgaver for representantene (som antall spørsmål stilt og taletid i stortingssalen) demonstrerer poenget.

Jeg forstår at debatten har provosert noen. Men den massive støtten jeg har fått fra vanlige folk i normalt arbeidsliv viser en distanse mellom den politiske eliten og grasrota. Stortinget er ikke til for seg selv, men for oss alle.

Mange har uttrykt sterke meninger om hvilke rettigheter politikerne bør ha, og det er vel og bra. Men et perspektiv som har vært fraværende er hvilke forpliktelser som følger med å stille til valg.

La meg avslutte mitt bidrag i debatten med å håpe at noen hovedpoenger står igjen:

• Man tar på seg ansvar og forpliktelser når man stiller til et av landets viktigste tillitsverv.

• Som politiker er man tillitsvalgt. Politikk er verken en jobb eller et yrke.