Lytt til de som kan noe om sykdommen

Reaksjonene handlet både om frykt og sinne over at et så viktig tilbud forsvant over natta, men de handlet også om bagatelliseringen av problemstillingen, og hvordan pasienter og pårørende opplevde at våre stemmer ikke var viktige.

I ettertid har Sørlandet Sykehus bygget opp et nytt tilbud for pasientgruppen, men de opplever lite pågang. Dette forklares delvis med at det er et nytt tilbud, og at spiseforstyrrelser er skamfulle lidelser som det krever mye å gjøre noe med. Kanskje jobber de også med å gjøre tilbudet bedre kjent, blant annet gjennom avisoppslag og samtaler under Arendalsuka.

Det som forbauser meg litt med disse årsaksforklaringene, er at de ikke tar inn over seg en av endringene i tilbudet som ble kritisert under selve utarbeidingen; nemlig gjeninnføringen av tvangsbehandling på avdelingen. Flere ansatte på Enhet C ønsket ikke å gå tilbake til dette, og slik jeg forsto det var det noen som sa at de ville slutte å jobbe der om dette ble en del av arbeidet deres.

Jeg, som har vært pasient på Enhet C flere ganger, både når de hadde pasienter der ved tvang og etter de sluttet med det, har stor respekt for dette standpunktet. Da Enhet C sluttet å behandle på tvang, endret det dynamikken i hele pasientgruppa, og det gjorde behandlingen på avdelingen merkbart bedre. Forskjellen var så stor at jeg nå ville vært mye mer skeptisk til å bli henvist til den nye spiseforstyrrelsesavdelingen, og jeg er usikker på om jeg ville anbefalt andre å dra dit. Selv om personalet nok er like bra som før, og selv om behandlingen i seg selv kunne hjulpet mange, er jeg bekymret for at det vil gjøre for stor skade at man går bort fra kravet om egenansvar og motivasjon.

Jeg fortalte om mine bekymringer til de som jobbet med det nye tilbudet, og var tydelig på at åpningen for behandling på tvang ville gjøre det mindre sannsynlig at jeg ville søke meg inn dit om jeg trengte det, og at jeg var usikker på om jeg ville anbefale andre å gjøre det. Ettersom jeg har vært en del av denne pasientgruppen i store deler av mitt liv, tenkte jeg dette ville være relevant. Men igjen ser det ut til at pasientenes ord faller for døve ører, mens ledelsen prøver å finne forklaringene seg imellom. De finner kanskje noen av grunnene ved å snakke med hverandre, men det kan jo være kunnskapen blir enda bedre om en lytter til de som faktisk har den.