«Lykkes med å vekke eventyrlysten»

Disneys gamle tegnefilmskatter har kanskje ikke akkurat skreket etter nyinnspillinger, men likevel har vi fått dem, og flere har vært brukbare.

Fallhøyden er større enn vanlig når en av de aller største klassikerne står for tur, nemlig «Snehvit og de syv dvergene» (1937), som var Disneys første helaftens animerte spillefilm.

Den nye «Snehvit» – som bare heter det – kommer ikke til å oppnå samme status som originalen, men regissør Marc Webb («500 Days of Summer», «The Amazing Spider-Man») har laget sjarmerende sukkerspinn med en uskyldig inderlighet, som kanskje er det verden trenger akkurat nå.

Til tross for en litt for trygg tilnærming til originalen og noen fortellertekniske svakheter, spesielt mot slutten, har denne nye versjonen tilstrekkelige mengder av eventyrlige elementer og referanser.

Hinter om en større historie

Historien følger hovedtrekkene fra tegnefilmen, med enkelte unntak. Snehvit (Rachel Zegler) er fremdeles prinsesse i et eventyrlig kongerike, men må rømme ut i skogen når hennes onde stemor (Gal Gadot) beordrer henne drept.

Hun finner fremdeles huset til de syv dvergene, og blir lurt av en gammel dame til å spise et forgiftet eple.

Den store forskjellen, er at hun ikke lenger lengter etter en prins. Isteden får hun et godt øye til rebellen Jonathan (Andrew Burnap), som leder en gjeng opprørere som er lojale mot den forsvunne kongen.

Erin Cressida Wilsons manus hinter om en større historie med et mulig redningstokt til et kongerike i sør, men skuffende nok blir det aldri slik. Avslutningen er også alt for veik og enkel, men (røpevarsel!) det gode seirer i det minste mot det onde.

Varme, sjarm og lekenhet

Rachel Zegler («West Side Story») er en kjempefin Snehvit med en stor utstråling, et adelig nærvær og en fortryllende sangstemme, mens Gal Gadot («Wonder Woman») ser ut til å storkose seg som den småskumle dronningen.

Favorittfigurene er likevel de syv dvergene, som er animerte, men tilfører rikelig av både varme, sjarm og lekenhet.

Filmen er også full av musikalscener, som originalen, men siden prinsen er kuttet, har det samme skjedd med den legendariske låta «Some Day My Prince Will Come». Marc Webb har også begrenset bruken av jodlesangen, som kanskje er smart, siden den originale sekvensen slett ikke kan toppes.

Isteden har Benj Pasek og Justin Paul komponert noen nye låter, som slett ikke er så verst, og gir «Snehvit» friske aspekter som vil appellere til «Frost»-generasjonen.

Ser unektelig flott ut

«Snehvit» ser unektelig flott ut i cinemascope, med imponerende produksjonsdesign av Kave Quinn og fantastiske kostymer av tre ganger Oscar-vinnende Sandy Powell.

Jeg setter likevel et spørsmålstegn ved Mandy Walkers foto, som riktignok fanger inn alt det storslagne med nydelige utsnitt og kamerakjøringer. Jeg synes likevel at de digitale bildene har et litt flatt, livløst og kontrastfattig uttrykk som ikke lar fargene skinne skikkelig.

Her er jeg sikker på at både produksjonsdesign, kostymer og frodige lokasjoner hadde tatt seg mye bedre ut på 35 mm.

For eksempel ble Ridley Scotts eventyrfilm «Legend» (1985) filmet på samme sted, nemlig i og rundt Pinewood Studios i Buckinghamshire i England. Den ser betydelig bedre ut, selv om den er 40 år gammel.

Likevel vil nok ikke dette legge en stor demper på gleden for de fleste, for 2025-utgaven av «Snehvit» lykkes med å vekke eventyrlysten.

(Denne anmeldelsen er basert på den engelske versjonen av filmen, som også vises med norsk dubbing på kino.)