Løgn vinner valg

I mange land sitter nå politikere med tvilsom moral og studerer hvordan en useriøs og usammenhengende lystløgner og diktatorspire som Donald Trump kunne vinne presidentvalget. Noen av dem vil konkludere at seieren ikke kom til tross for, men på grunn av Trumps løgner.

Trumps ville løgn om at innvandrere i Springfield, Ohio stjal og spiste folks katter og hunder, skadet ham neppe. Heller ikke løgnen om at president Biden ga papirløse innvandrere penger som egentlig skulle gå til orkanofre. Eller at Kamala Harris var kommunist og ville åpne grensene og kutte politiets budsjetter. Trumps urløgn, at han tapte i 2020 på grunn av valgfusk, var heller ikke nok til å støte bort velgerne. Tvert imot, mange nok velgere trodde på ham. Hans «alternative fakta» ble sannhet for mange rundt hele verden.

Lærdommen er enkel: Løgn lønner seg. Løgn vinner valg.

Bare spør Boris Johnson som fikk med seg de britiske velgerne ut av EU med løgnen om at sykehusene hver uke skulle få de 350 millionene pund som før gikk til EU.

Jeg snakker ikke om politikernes forenklede budskap i valgkamper, men om den reine strategiske lyvingen, altså desinformasjonen. To viktige utviklingstrekk i mediene vil gjøre det enklere for disse politikerne og deres steinrike sponsorer.

For det første er de sosiale mediene – Tik-tok, Snapchat, Facebook, X og andre – blitt en mye viktigere informasjonskanal for folk flest, særlig folk under tretti år, på bekostning av aviser, radio og TV.

I de sosiale mediene finnes ingen ansvarlig redaktør som luker ut desinformasjon. Bak et innslag på Dagsrevyen står timers undersøkelser og redaktørvurdering for å sikre at innslaget er informativt og sant, men knapt et menneske under tretti år ser innslaget. Bak en video på Tik-tok med titusener av visninger til unge mennesker står kanskje en nynazist, en russisk propagandafabrikk, en kunstig intelligens-maskin eller bare en ivrig og velmenende tenåring. Ingen kan vite sikkert. Ekte informasjon og desinformasjon kommer om hverandre i samme kanal. Uten bakgrunnskunnskap og kritisk sans er det knapt mulig å sortere dem.

De sosiale mediene er algoritmestyrt slik at brukerne gjerne får mer av den type innhold de viser interesse for. Stadig mer av innholdet som vises for dem, dreier seg om samme tema og har samme budskap. Eierne av de sosiale mediene, enten det er det kinesiske kommunistpartiet eller en amerikansk oligark, kan enkelt fremme eller skjule noen typer innhold.

For det andre taper de tradisjonelle mediene – avisene og kringkastingen – lesere og seere blant de yngre. Annonsørene går til andre medier så det blir mindre ressurser til kritisk og redelig journalistikk. I stedet fylles flatene med google-oversatt kjendisdill. Den fjerde statsmakt kan være i ferd med å bli et sladreblad.

En annen trend er at aviser og TV-stasjoner eid av steinrike enkeltpersoner selv beveger seg over mot desinformasjon. En del av innholdet på Fox News i USA er like skamløs desinformasjon som hovedinnholdet på Putins TV-stasjoner. Trump kritiserer derfor mer målrettet: det er hovedstrømsmediene som driver med «falske nyheter» og er «fiender av folket», ikke de Trump-vennlige mediene. Kan han få folk til å stole mindre på mediene som driver normal kritisk journalistikk, blir det mer rom for hans desinformasjon i massemediene som gjerne publiserer den slags.

Situasjonen er alvorlig. Vi kan ende med en situasjon der sannheten forsvinner som en felles grunnmur for samfunnet vårt. Det blir vanskeligere å få til en offentlig samtale om hvordan samfunnet bør utvikles videre. Noen tjener på det. Statsledere som Putin, Xi, Kim og Orban ønsker denne situasjonen fordi de vet at et folk som slutter å stole på massemediene og myndighetene og ikke lenger kan skille løgn og sannhet, er lettere å kontrollere, manipulere og utnytte.

Trump er i samme kategori, men hans mål med løgnene er nok mer et primitivt behov for å tilfredsstille selvbildet som en vellykket, intelligent og kjekk forretningsmann og politiker.

Så hva kan vi gjøre? Ytringsfriheten er grunnleggende. Sosiale medier utvider ytringsfriheten: mange flere kommer til orde og informasjon demokratiseres. De som ikke kommer til orde med kronikker i avisene eller i debattprogrammer i radio og TV, kan ytre seg i sosiale medier. Det er jo en bra ting. Problemet er bare at de samme mediene er vid åpne for strategiske løgner, altså desinformasjon, også fra folk med onde hensikter som kanskje til og med ønsker å undergrave demokratiet og ytringsfriheten.

Utfordringen for det liberale demokratiet er altså å bekjempe desinformasjon uten å begrense ytringsfriheten.

Myndighetene bør trå forsiktig. Fiendtlige staters desinformasjon og økonomisk desinformasjon kan håndteres av politiet og tilsynsmyndigheter, men den politiske desinformasjonen bør møtes med uten straff og sensur. En lærdom fra pandemien, særlig fra USA, er at myndighetenes stempling og medienes sensur av kritiske ytringer kan ramme selve den frie debatten og aktørenes langsiktige tillit.

I stedet er det folk flest, sivilsamfunnet og de redaktørstyrte mediene som må ta ansvar for å avsløre og ta til motmæle mot desinformasjon. Dette er en kamp mot løgn og for sannhet og opprettholdelse av demokratiet og ytringsfriheten. Skolene bør styrke opplæring i kritisk vurdering av informasjon, og folk flest bør kjøpe og lese sin lokalavis.