Likestilte liv koster milliarder: – De svakeste i samfunnet må jo prioriteres

I blokkleiligheten midt i Lørenskog smører assistent Helen Marie Bentseng knekkebrød til Bjarni Dagbjartsson.

– Vil du ha mye ost? spør hun.

– Sånn passe, svarer Bjarni.

Han var 24 år da han fikk diagnosen MS.

Dagbjartsson hadde i mange år en suksesskarriere som økonom i oljeindustrien, og jobbet flere år i London.

Nå sitter 37-åringen i elektrisk rullestol og er ufør. Sykdommen har gradvis blitt verre.

Han får hjelp av sine brukerstyrte personlig assistenter (BPA) til nesten alt.

– Alt fra å kle på seg og pusse tenner, til å spise frokost og drikke kaffe. Jeg har litt utfordringer med hendene. Jeg begynner å spise og drikke selv, men når jeg går tom for energi, så får jeg hjelp til det, forklarer han mens assistent Bentseng setter frem tallerkenen.

Enorme kostnader

Gruppen av yngre brukere med stort omsorgsbehov legger nå et kraftig press på kommunenes budsjetter.

Dagbjartsson får hjelp av BPA 74 timer i uken, i snitt 10 timer om dagen. Nøkkelen til et selvstendig liv, mener han selv.

– Jeg føler jeg har de samme mulighetene som andre mennesker i samfunnet når jeg har BPA.

Regningen betales i et spleiselag mellom bostedskommunen og staten.

Utfordringen er at kostnadene til denne gruppen øker, mens kommunene har stadig trangere økonomi.

Gruppen med brukere under 67 år som trenger mye hjelp (ressurskrevende brukere) kostet det offentlige 35 milliarder kroner i 2023, ifølge tall NRK har innhentet fra Helsedirektoratet. Beløpet har vokst jevnt og trutt de siste årene.

Summen inkluderer kun lønnskostnader til helse og hjelp, og dekker flere brukergrupper med ulike bistandsbehov.

Av dette ble 22 milliarder kroner belastet over kommunenes budsjetter, mens 13 milliarder ble dekket av staten.

Sarpsborg kommune bruker for eksempel mer penger på yngre med spesielle omsorgsbehov enn på hele grunnskolen til sammen.

– Jeg synes det er ekkelt

Men Dagbjartsson er ikke begeistret for slike sammenligninger. For ham handler hjelpen om å ha mulighet til å leve et vanlig liv som alle andre, hjemme med kona og cocker spanielen Saga. Assistentene gjør det også mulig for ham å fungere i tillitsverv som nestleder i MS-forbundet:

– Enten så får du det du trenger av hjelp, eller så må noen andre få mindre hjelp. Det går liksom ikke an hjelpe begge to.

Mens politikerne står i tøffe prioriteringer om hva pengene skal gå til, mener Dagbjartsson det ikke er riktig å sette hjelpetrengende brukere opp mot andre fomål.

– Jeg syns det er ekkelt, eller urettferdig, å bli møtt på den måten.

Hva BPA-ordningen koster alene har Helsedirektoratet ikke oversikt over.

Dagbjartsson mener BPA-ordningen tross alt er et billig alternativ: assistentene hans trenger ikke helsefaglig utdanning. Dermed er timelønnen deres lavere enn for helsepersonell.

Dyre enkeltbrukere

Men for kommunene utgjør de tunge brukerne et krevende dilemma.

Den dyreste enkeltbrukeren i fjor fikk bistand for 22,7 millioner kroner, viser tallene NRK har hentet inn. De viser også at:

• 125 brukere i kommuner landet rundt fikk omsorgstjenester for over 10 millioner kroner – hver.
• 1837 brukere hadde en kostnad for det offentlige på over 5 millioner kroner hver.

NRK har ikke innhentet tall over hva navngitte personer som Dagbjartsson koster.

– Ikke bærekraftig

Lørenskog kommune, der Bjarni Dagbjartsson bor, brukte nær 243 millioner kroner på slike brukere i 2023, viser tall NRK har fått fra kommunen.

Deler av beløpet ble betalt av staten. Kommunens del av regningen endte derfor på 152 millioner kroner.

Tjenestene til de mest ressurskrevende brukerne er i stor grad en lovfestet rettighet.

Lørenskog er midt i en kuttprosess i kommunen. Da må de i hovedsak se på andre typer kommunale tjenester enn de lovfestede, sier kommunens helsedirektør Janne Sonerud.

– Ja, det blir jo den store utfordringen. Det er muligheter innenfor også lovfestede oppgaver til å se på omfang og nivå. Men tjenesten må ytes. Og når kuttene skal komme, så retter vi blikket mot mer helsefremmende og forebyggende tjenester hvor det er færre lovpålagte oppgaver.

Utfordringen i Lørenskog er den samme som i mange andre kommuner nå. Det mangler både penger og folk. Sonerud presiserer at hun ikke uttaler seg om enkeltbrukere:

– Innenfor helse er det ikke bærekraftig å levere tjenester i det omfanget og på det nivået som vi gjør i dag. Og det tror jeg kanskje gjelder på mange områder i samfunnet, sier Sonerud.

– Må organisere annerledes

Stortingsrepresentant Alfred Bjørlo fra Venstre har selv stått i dilemmaet som lokalpolitiker.

Som tidligere ordfører så han hvordan brukere med store hjelpebehov var spredt rundt i hele kommunen. Bjørlo forteller at han tok initiativ til å samle dem i egne helsetun med felles bemanning.

Men det betød også mindre frihet til å velge bosted.

Ifølge Bjørlo er penger ikke det største problemet med dagens organisering av omsorgstjenestene, men å ha nok folk til å gjøre jobben.

– Vil vi i framtida ha nok folk til å organisere tjenestene akkurat slik vi gjør det i dag? Ellers er vi nødt til å tenke nytt. Det er folk vi kommer til å gå tom for, sier Bjørlo.

– Mister kontrollen over eget liv

I Lørenskog får Bjarni Dagbjartsson hjelp til å kjøre rullestolen inn i den spesialbygde varebilen i garasjen. Han mener forslag om å flytte brukere som ham inn i helsetun eller bofellesskap er en retur til institusjonene. De ble avviklet i Norge på 90-tallet.

– Med en gang flere deler på hjelp, så betyr det jo at du må vente på hjelpen. Den ventetiden er utrolig frustrerende. Da får du ikke hjelpen når du trenger den.

– Da får du den når de rundt deg har tid, og da føler du at du mister kontrollen over eget liv. Det er ikke en god følelse.

Bjørlo er uenig:

– Det er ikke å gå tilbake til institusjoner om det er en bedre og mer bærekraftig måte å organisere tjenester på, sier Bjørlo.

Dagbjartsson mener løsningen på stram kommuneøkonomi ikke ligger i innsparinger blant de mest ressurskrevende brukerne. Da må politikerne heller lete andre steder:

– De svakeste i samfunnet må jo prioriteres. For det er jo rett og slett et slikt samfunn vi ønsker å leve i.

– Og så får man bevilge mer til kommunene for å ikke måtte kutte. Eller så får man ta kuttene andre steder.