Liberalisering eller løgn? Sannheten om Norges nye abortlov.

De sene abortene handler ofte om kvinner som allerede ser seg selv som forelder til barnet, skriver kronikkforfatteren. Foto: Lea Rae, Shutterstock/NTB

Gravide risikerer å måtte lyve og stakkarsliggjøre seg selv for å få lov til å avbryte svangerskapet.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

«Høyre vil ikke gjøre det vanskeligere å få abort», sa Erna Solberg i 2018. Samtidig flørtet partiet med Kristelig Folkeparti (KrF), som ville fjerne den såkalte «sorteringsparagrafen».

Influensere poserte med blodige truser og strikkepinner, aksjonister kledde seg ut som tjenerinner fra TV-serien «The Handmaid’s Tale» og paraderte over slottsplassen, og folket trakk ut i gatene i protest.

Men hvor er alle nå, når Arbeiderpartiet (Ap) og Senterpartiet (Sp) har foreslått å fjerne abortlovens paragraf 2c, som tillater abort ved alvorlig sykdom hos fosteret?

Ved første øyekast ser forslaget til ny abortlov tilforlatelig ut. Mykere i kantene, nesten liberalt, vil noen kunne si. Kvinnen skal få bestemme over svangerskapets fremtid frem til hun er 18 uker på vei, uansett om hun bærer på ett eller flere foster.

Men djevelen ligger i detaljene.

«Grå diagnoser»

I proposisjonen kan vi lese svart på hvitt at paragraf 2c ikke lenger skal finnes, og kvinner ikke lenger skal kunne søke abort utelukkende på bakgrunn av fosterets helsetilstand. «Den automatiske innvilgelsen av abort ved visse tilstander hos fosteret, blant annet trisomi 21, skal oppheves», står det.

«Sorteringsparagrafen» skal bort og gravide kvinner som får påvist det man kaller «medisinske forhold hos fosteret», skal bære ansvaret for at vi som samfunn ikke skal diskriminere mennesker med funksjonsnedsettelser.

Men paragraf 2c handler om mange andre tilstander og diagnoser enn Downs syndrom, der utfallet av svangerskapet ikke er gitt.

La de kvinnene som trenger abort etter uke 18, slippe å stemple seg og sin families omsorgsevne, skriver Signe Veierud Busch. Foto: Marius Fiskum

Ofte handler det om såkalte «grå diagnoser», hvor det ikke går an å forutse barnets funksjonsnivå eller levedyktighet før svangerskapet har kommet lenger, eller barnet er født. Kanskje kan barnet bli relativt høyt fungerende, kanskje kan det overleve noen dager eller år. Ofte finnes ikke et behandlingstilbud eller en kur, og det er snakk om et liv med varig sykdom eller funksjonsnedsettelse.

Sterkere stigmatisering

I forslaget til ny abortlov skal ikke kvinnen være helt avskåret fra abort i slike tilfeller.

Loven oppstiller en ny bestemmelse i paragraf 3d som sier at kvinnen må begrunne og forsvare aborten med at det vil være særlig krevende for henne å bære frem eller føde et sykt barn, eller at omsorgen for barnet blir særlig krevende for henne. Søknaden om abort skal begrunnes i kvinnens forhold.

For fellesskapet spiller ikke fosterets medisinske tilstand noen rolle. Det er kvinnens evne til å tåle situasjonen som skal bedømmes.

Det er mye snakk om at stigmaet omkring abort må fjernes, men her bidrar lovreguleringen til nøyaktig det motsatte. Senabort kan innvilges til dem som ikke takler konsekvensene av svangerskapet. Om ikke abortsøkende kvinner kviet seg for å prate om erfaringene før, er de i ferd med å få grunn til det nå.

Må den gravide lyve?

De sene abortene handler ofte om kvinner som har et ønske om å bli mor, og som allerede ser seg selv som forelder til barnet. De har planlagt permisjon, informert arbeidsgiver og begynt å titte på barnevogn. Deretter får de, kanskje ikke før på ordinær ultralyd i uke 18-21, beskjed om at fosteret er sykt.

Planleggingen går brått over til å tenke på om huset må bygges om, dersom barnet i det hele tatt kan bo hjemme. Kanskje må en av foreldrene slutte å jobbe for å ta seg av barnet. Og hva vil skje med barnet når foreldrene dør?

Og så må kvinnen ta stilling til om det er dette livet hun ønsker for barnet hun bærer, for seg selv og resten av familien.

Kvinner som står overfor spørsmålet om senabort på grunn av sykdom eller skade hos fosteret, har allerede vurdert at hun har det som kreves for å bli mor, og hun ønsker å ha omsorg for et barn. Ellers ville hun jo avbrutt svangerskapet tidlig!

Med de nye vilkårene i paragraf 3d må kvinner som ikke får fosterets diagnose før etter uke 18, overbevise en nemnd om at hun ikke har tilstrekkelig omsorgsevne likevel. Hun må kanskje lyve og stakkarsliggjøre seg selv for å få lov til å avbryte svangerskapet.

Ikke «sortering»

Departementet oppstiller noen få unntak i proposisjonen. I tilfeller hvor fosteret har en «alvorlig tilstand», eller vil dø under svangerskapet eller kort tid etter fødselen, skal kvinnen slippe å skylde på sin egen manglende omsorgsevne. Men hva som er en «alvorlig tilstand», strammes inn betraktelig.

Også dagens abortlov snakker om «alvorlig sykdom». Som alvorlig sykdom regnes for eksempel Downs syndrom, ryggmargsbrokk og et stort spekter andre «grå» diagnoser, med uklare livsutsikter.

Men som «alvorlig tilstand» i den nye abortloven regnes «sykdom eller funksjonsnedsettelse som med stor sannsynlighet vil føre til vesentlig smerte, smertefulle behandlinger og inngrep, gjentatte sykehusinnleggelser, stor avhengighet og kort forventet levetid». En lang smørbrødliste av tilsynelatende kumulative vilkår.

I slike tilfeller gjelder ikke diskrimineringsforbudet. Og som proposisjonen sier :«I slike situasjoner skal den gravide ikke være tvunget til å begrunne sitt valg om abort.» Men i alle andre tilfeller skal vi med loven i hånd tvinge den gravide kvinnen til å presentere en liste med alle utfordringene som følger med å fullføre svangerskapet.

Når kvinner velger abort på grunn av en diagnose, er det ikke for å «sortere bort» funksjonshemmede. Jeg tror alle elsker barna sine like mye, enten de er friske eller har ekstra omsorgsbehov. Men det må være lov å si at ingen ønsker sykdom for barna sine. Alle ønsker seg i utgangspunktet friske barn.

Byrden er tung nok

Mange jublet den augustdagen forslaget til ny abortlov kom. Nå har jeg en gnagende uro over at loven skjuler et uheldig kompromiss som setter kvinner som trenger abort etter 18 uke i en enda vanskeligere situasjon.

Ofres disse kvinnene for å få lovfestet retten til abort frem til uke 18 – en rett som allerede har vært praktisert i nemndene i en årrekke?

Aller helst skulle jeg sett en abortlov som stoler på kvinnens evne til å ta kloke valg om svangerskapets fremtid, uten nemnder og ukegrenser. Til det er nok den politiske avstanden for stor. Men kan vi i det minste lande på en abortlov som på dette området ikke går bakover i tid, og som er best mulig for kvinnene som trenger å benytte seg av den?

La oss få lovbestemt rett til selvbestemmelse frem til uke 18. Men la de kvinnene som trenger abort etter uke 18, slippe stemple seg og sin families omsorgsevne i de tilfeller som i dag gir grunnlag for abort etter paragraf 2a til 2c.

Disse kvinnene må allerede håndtere et vanskelig eller umulig valg. Staten bør ikke gjøre byrden deres tyngre enn den allerede er.

Kronikkforfatteren er førsteamanuensis i rettsvitenskap ved Det juridiske fakultet på UiT Norges arktiske universitet og forfatter av boken «Senabort. Den usynlige sorgen», samt styreleder av Interesseorganisasjon for bedre abortomsorg.