Letter på sløret om bruddet: – Vi ble tilbudt en husmannskontrakt

Audun Lysbakken trodde Jonas Gahr Støre skulle gå i bresjen og sikre SV – som juniorpartner – nok gjennomslag til å våge å gå inn i regjering med Ap og Sp. Det skjedde aldri.

Det var en alvorspreget SV-ledelse som møtte pressen 29. september 2021 og sprakk nyheten om at det ikke ble noen flertallsregjering bestående av SV, Sp. Her partileder Audun Lysbakken, flankert av Torgeir Knag Fylkesnes og Kirsti Bergstø. Foto: Terje Pedersen, NTB

Tidligere SV-leder Audun Lysbakken går ut av rikspolitikken neste år, etter 24 år som folkevalgt.

Denne uken slippes hans memoarbok «I alle dager – min historie: vår tid».

Kapittelet det kanskje har vært knyttet mest interesse til, er hans versjon av regjeringsforhandlingene på Hurdal i 2021. De endte med at SV kastet kortene og overlot manesjen til Ap og SV.

Veien til Hurdal for Lysbakken startet egentlig på valgkvelden 13. september. I et mørkt bakrom på Rockefeller i Oslo, på SVs valgvake, brølte han til resten av partiledelsen da prognosen kom klokken 21, mens han dundret i veggen:

«Faen, dette går ikke.»

SV fikk 7,6 prosent – det beste valget for SV på 16 år. Men partiet hadde ligget mye høyere på målingene, og hadde et håp om at de skulle bli jevnstore med Sp. Det ville gitt et fantastisk utgangspunkt i forhandlinger om en rødgrønn regjering.

Med ett var de blitt juniorpartner.

«Jeg følte jeg hadde sement i skoene da tiden var for å gå ut på scenen og juble for resultatet. For jeg måtte jo juble.»

Lysbakken skriver at han etter hvert greide å riste av seg den enorme skuffelsen. Han bedyrer at han gikk «all in» for at SV skulle gå i regjering da SV, Ap og Sp møttes på Hurdalsjøen Hotell.

Dagen før SV forlot Hurdal hadde Jonas Gahr Støre fortsatt troen på en trepartiregjering. Foto: Olav Olsen

Ba Støre om SV-preg på regjeringen

Men før partene ble samlet på Hurdal, prøvde Lysbakken å få Jonas Gahr Støre til å forstå, og akseptere, at SV ikke kunne bli avspist med smuler.

«Vi var nå helt avhengig av at Ap ville se bort fra den reine matematikken og strekke seg i vår retning for at det skulle bli nok SV-preg på en regjeringsplattform.»

Han opplevde å få forståelse for dette hos Støre.

Han diskuterte også med Støre Sps holdning til SV. Trygve Slagsvold Vedum hadde på inn- og utpust i valgkampen sagt at han kun ville ha en Ap-Sp-regjering.

Det forsuret forholdet mellom SV og Sp.

Da stemningen var god, én uke før bruddet 29. september 2021. Foto: Olav Olsen

Lysbakken: Vedum ville ha seire på forhånd

Lysbakken beskriver hvordan Vedum i flere omganger presset på for å få SV til å komme med politiske innrømmelser før alvoret tok til.

Dette gjorde at Lysbakken begynte å miste troen på prosjektet.

«Alle rundt bordet skjønte at dette var en risikabel måte å gå frem på. Det betydde i realiteten at vi var i gang med å forhandle, men at vi skulle begynne med det som var vanskeligst. Faren for en tidlig avsporing var åpenbar. (...) Sps motvilje styrte oss rett inn i tøft terreng.»

Ap fikk til slutt i oppgave å sammenfatte et førsteutkast til «politiske avklaringer». Da utkastet forelå ble det mer eller mindre klart for Lysbakken at dette ikke ville gå.

«Det var en skuffelse, verre enn fryktet,» skrev han i dagboken.

Et nytt utkast ble snekret fra Ap, men Lysbakken oppfattet dette som «sjokkerende dårlig».

I et møte på tomannshånd med Støre sa Lysbakken at dette ikke holdt. Lysbakken mente dokumentet ga betydelige innrømmelser til Sp og svært lite til SV.

Arbeidsutvalget i SV (partiets daglige ledelse) tok nå beslutningen om å si endelig nei.

«Dokumentet sammenlignet jeg med en husmannskontrakt: SV skulle få være med i regjering, men på betingelse av at vi måtte legge bort det som var viktigst for oss selv, og bidra til det som var viktigst for andre.»

Vet ikke hvorfor Støre ikke gjorde noe

Lysbakken sier han aldri har vært i tvil om at Støre genuint ønsket seg en trepartiregjering. Og at Støre var genuint lei seg for uføret det rødgrønne prosjektet hadde havnet i.

Likevel hadde ikke Støre noe som helst å legge på bordet da Lysbakken sa at man sto på kanten, og at det neste steg ville være et brudd.

Lysbakken er usikker på om Støre og Ap-ledelsen virkelig ville gi mer på områder der SV ønsket gjennomslag (innrømmelser på olje, skatt og velferdsprofitt), eller om de ikke kunne.

Til Aftenposten sier Lysbakken at han rett og slett ikke vet hvorfor Støre ikke ville komme SV – som juniorpartner – i møte på noen av partiets kjerneområder. Eller om det var nytteløst, fordi Vedum og Sp uansett ville ha sagt nei.

– Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg har forsøkt å ikke spekulere i hva folk i de andre partiene tenkte underveis i sonderingene. Jeg kan bare fortelle hva jeg selv tenkte og gjorde, sier Lysbakken.

Hans inntrykk – i boken – er at mange i Ap, også ledelsen, ønsket SV med i regjering, men at de ikke så for seg at det skulle innebære at SV vant frem i saker som kunne smerte i Ap. De trodde SV ville gi seg, fordi de hadde så lyst i regjering.

Men han konkluderer med at utfallet uansett var det Sp hadde sagt i valgkampen, og at partiet slik fikk viljen sin.

Ifølge Lysbakken var det ikke SVs manglende vilje, Støres ledelse eller Sps manøvrer som førte til bruddet, men følgende enkle faktum:

De politiske uenighetene var for store.