Letestans på norsk sokkel? Det vil være økonomisk selvpining uten gevinst.

Valhall-feltet i Nordsjøen. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB

Det har en kostnad å la lønnsom olje og gass bli liggende i bakken.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Anne Karin Sæther i Norsk klimastiftelse hevder at videre leting på norsk sokkel har lite å si for velferden i Norge. Rapporten hun refererer til, viser også at de negative virkningene på norsk økonomi er minst ved fortsatt leting. Det er ikke overraskende. Det har en kostnad å la lønnsom olje og gass bli liggende i bakken.

Offentlige finanser vil være under press de kommende årene. Statens utgifter vil vokse mer enn inntektene. En forsert nedbygging av olje- og gassnæringen vil bety mindre inntekter til oljefondet og dermed et større inndekningsbehov.

Statistisk sentralbyrå anslår at fondsverdien i 2050 kan være om lag 8000 milliarder kroner lavere sammenlignet med en situasjon med videre leting. Skal vi si fra oss disse verdiene fordi vi uansett «bare» kan bruke av den årlige avkastningen? Det fremstår som meningsløst all den tid denne nedbyggingen er uten klar gevinst.

En gevinst i form av reduserte globale utslipp er svært usikker. Det som imidlertid er sikkert, er at Norge er en garantist for europeisk energisikkerhet. EU jobber iherdig med å frigjøre seg fra russisk energi. Likevel importerte de russisk gass for 40 milliarder kroner i første halvår i år og var i juni den største importøren av russisk flytende naturgass (LNG) etterfulgt av Kina. Dette er noe av grunnen til at EU selv støtter videre leting på norsk sokkel.

Til tross for Norsk klimastiftelses siste rapport er en letestans på norsk sokkel krevende å forsvare fra et økonomisk, klimamessig og geopolitisk perspektiv. Et slikt tiltak fremstår derfor som en form for økonomisk selvpining uten gevinst.