Leseren er sykemeldt i helsekø. – Hjelpen går til feil folk først, svarer Kaveh Rashidi.

Leseren er sykmeldt i helsekø. – Hjelpen går til feil folk først, svarer fastlegen.

Foto: Terje Tønnessen

Spørsmål: Hvor syk må jeg være for å få hjelp?

Jeg fikk nylig beskjed av fastlegen om at jeg har en blandet angst- og depresjonslidelse. Den beste behandlingen er terapi hos en psykolog, så hun henviste meg til det. Men alt jeg fikk i retur fra sykehuset, var måneders ventetid.

I mellomtiden blir jeg dårligere. Jeg er sykmeldt og mister litt mer motivasjon for hver dag som går.

Det er sikkert mange som har mer alvorlige psykiske lidelser enn meg, og det er forståelig at de får hjelp først. Men er det håp for at en helseminister kan skape et system som har plass til oss som «bare» er moderat syke?

Fastlegen svarer:

Alle partier lover det samme: mer hjelp, kortere køer og bedre psykisk helsehjelp. Likevel opplever mange, som deg, å få beskjed om å vente. Dette til tross for at du har gjort alt riktig. Gått til legen, vært ærlig, fått en diagnose og en henvisning.

Jeg har likevel troen på at systemet kan forbedres. Men skal vi løse ventetidene, må vi først forstå hva helsekøene egentlig forteller oss.

Når tellingen blir viktigere enn behandlingen

Gjennomsnittlig ventetid for psykisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten var på 55 dager i fjor. Å redusere dette tallet og få pasienter ut av helsekø er slikt politikerne alltid snakker om.

Men kanskje er det nettopp dét som er problemet. I stedet for å love alle kortere ventetider, burde man jobbe for at alle skal få riktig hjelp til riktig tid. For at det skal være mulig, må noen vente i helsekø. Køen er altså ikke problemet, men at feil pasient står i den.

Helsekøer kan fint reduseres uten at helsevesenet blir bedre. For eksempel ved å ha kortere behandlingsforløp i psykiatrien eller å avvise flere henvisninger. Da går ventetidene ned, men pasientene får det verre.

Problemene oppstår når man har det ille, eller får det verre, av å stå i helsekø. Mye kan løses ved at helsevesenet bruker ressursene smartere. Altså prioriterer bedre. Jeg mener nemlig at du er i helsekø fordi noen som har mindre behov for hjelp, går foran deg i køen.

La meg ta noen eksempler på nettopp det.

Får noen for rask hjelp?

På fastlegekontoret kan jeg ha én pasient som får to måneders ventetid fordi lokalsykehuset har lav kapasitet. Neste pasient er akkurat like syk, men bor et par kilometer unna og sogner til et annet sykehus. Han får hjelp etter to uker.

Her er det ikke behovet for helsehjelp som avgjør, men tilfeldigheter i systemet. Hjelpen blir skjevfordelt.

Enda rarere er det når tredje pasient har langt mildere symptomer, og jeg skriver i henvisningen at det ikke haster. Men takket være helseforsikring via arbeidsplassen er han hos psykolog samme uke.

Jeg tror ikke denne pasienten frigjør plass i køen for deg, men at helseforsikringen tillater ham å kjøpe seg til en bedre plassering. På grunnlag av økonomi. Ikke helsetilstand.

Helsevesenet er fullt av slike urettferdigheter som gjør at du må vente. Dette kan politikerne gjøre noe med. Det er mulig å få riktig pasient til riktig behandler til riktig tid. Og Norge er i verdenstoppen på antall helsepersonell pr. innbygger, så ressursmangel er ikke det eneste problemet.

Samtidig som systemene må forbedres, må også sykdomskulturen endres.

Ikke bare systemfeil

Det er ikke bare flere som sliter, det er også flere som søker hjelp for det vi tidligere kalte livets vanskeligheter. Litt uro er blitt til angst, mark i rumpa til ADHD og det å være nedfor tolkes oftere som en depresjon.

Det er bra at vi har lavere terskel for å snakke om psykisk helse. Men hvis stadig flere søker hjelp for stadig mindre, må vi stille spørsmålet om de alltid skal ha rett på spesialisert behandling. Tør politikerne å si at noen har godt av å sendes hjem uten helsehjelp?

Kanskje kan vi løse litt av problemet ved at flere finner støtte og livsveiledning utenfor helsevesenet. Noen ganger er det ikke diagnosen som mangler, men gode råd, tilhørighet og en meningsfylt hverdag.

Du er ikke alene

Du har bedt om hjelp, men systemet har sviktet deg. Men gå tilbake til fastlegen, og be om hjelp igjen. Kanskje et annet sykehus har kortere ventetider, eller kanskje finnes det et kommunalt lavterskeltilbud. Og ikke minst: Snakk med en venn.

Samtidig håper jeg at vi klarer å prioritere bedre i fremtiden. Men det krever at noen har politisk mot til å si at vi ikke kan gjøre alt for alle, og kulturelt mot til å erkjenne at lidelse ikke alltid er sykdom. Noen ganger er det livet.

Det kan høres kynisk og hardt ut. Men egentlig er det solidaritet med alle dere som virkelig trenger hjelp, og som bør slippe å vente.