Langtidsplanen overvurderer Forsvaret, undervurderer prislappen og er villedet av politiske baktanker

På kort sikt trenger ikke Forsvaret nye dingser, men en solid organisasjon som kan pumpe ut forsvarsevne så lenge det trengs, skriver Morten Hanche (bildet). Foto: Martin Giskegjerde, Forsvaret

Det lett å mistenke at politiske baktanker har påvirket langtidsplanen.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I vår tok Stortinget en viktig avgjørelse om å styrke Forsvaret. Mye penger skal brukes på nye krigsmaskiner og mange nye krigere. Det er dessverre nødvendig i en farlig verden og med Russland som nærmeste nabo. 600 milliarder kroner ekstra bør gi rom for et sterkt forsvar dersom pengene prioriteres klokt.

Jeg beklager på forhånd at jeg kan oppfattes som dyster, men mitt inntrykk er dessverre at langtidsplanen overvurderer Forsvaret, undervurderer prislappen og er villedet av politiske baktanker.

Kommer til å slite

Det lover godt for norsk forsvarsevne at Stortinget enstemmig vedtok langtidsplanen for Forsvaret. De ekstra milliardene gir Norge handlingsrom til å bygge et sterkt forsvar som faktisk fungerer i krig.

Langtidsplanen er imponerende i brosjyreform, fordi den rydder opp overalt: Fikse systemene som ikke leverer, kjøpe en ny marine, skaffe mer luftvern, rakettartilleri, store droner, flytte spesialstyrker og jakte ubåter med nye helikoptre, ansette mange tusen nye krigere og fylle lagrene med våpen og reservedeler.

Da burde vel jeg som forsvarsansatt være fornøyd?

Problemet er at jeg ikke klarer å tro på at planen lar seg gjennomføre, fordi den ser ut til å mangle prioriteringer og realisme. Handlelisten er lengre enn budsjettet gir rom for, og jeg tror vi kommer til å slite med å håndtere så mange store prosjekter samtidig.

Langtidsplanen legger opp til en bred «verktøykasse» for Forsvaret. Forsvaret skal ha «alt» og gjøre «alt», og planen gir inntrykk av at de nye krigsmaskinene er nøye utvalgt for å gi militære synergier. Mitt inntrykk er dessverre at den er preget av politiske baktanker og urealistiske militærfaglige beslutningsgrunnlag.

Hvor gode er vi egentlig til å kjøpe krigsmaskiner?

Forsvarets fregatter og F-35 kampfly er eksempler på hva jeg mener langtidsplanen styrer mot på nytt: Systemene er preget av for få operative mannskaper, for liten evne til vedlikehold og slunkne lagre av reservedeler og våpen. Resultatet er at Norge får mindre reell forsvarsevne fra disse systemene i dag enn man kunne forvente.

Riksrevisjonen kritiserte fregatt- og kampflykjøpene for dårlig prosjektstyring og urealistiske estimater.

Derfor har vi i dag kampfly som kriger best mellom klokken 07.30 og 15.30, fem dager i uken, og uten at det skytes så mye. Samtidig er det verdt å minne om at missilene til F-35 kampfly, fregatter og bakkebasert luftvern kan koste flere titalls millioner kroner pr. missil. Ledetiden på moderne våpen er flere år fra kontrakt til levering. Derfor bør vi ha mange flere slike på lager.

Bare å fylle våpenlagrene til forsvarlige nivåer koster absurde pengesummer, før vi har tegnet kontrakt for en eneste ny krigsmaskin.

Langtidsplanen betyr at flere store innkjøpsprosjekter må gjøres samtidig, men stabene som skal planlegge og kjøpe, har ikke vokst. Med fregatt- og kampflykjøp i mente er jeg bekymret for hvor bra dette vil gå.

Langtidsplanen ordner opp

Langtidsplanen er ambisiøs, men mangler gode svar på hvorfor enkelte krigsmaskiner skal kjøpes. For eksempel vil planen ha en stor drone på Andøya – uberørt av spørsmål om slike droner trives i værforholdene, om andre løsninger kunne vært mer kostnadseffektive, om budsjettrammene er realistiske, eller om Forsvaret har personell til å fly dem.

Samtidig finnes det hull i Forsvarets verktøykasse, for eksempel innen feltet elektronisk krigføring.

Forsvaret skal vokse, men de siste månedene har jeg lest om mange unge ansatte som slutter. Pakken Forsvaret tilbyr, er for dårlig, og spesielt pensjonsvilkårene fremheves i den sammenhengen. Langtidsplanen erkjenner problemet, men jeg tror tiltakene er for svake til å virke.

Ta frem rødblyanten

Om vi tegner alle kontraktene, tror jeg vi om ti år leser overskrifter som «Værfaste droner uten bemanning» eller «Langtrekkende luftvern ikke før i 2040». Jeg mener vi må prioritere strengere, med militær effekt som hovedmål. At milliardene kommer distrikter og industri til gode, er naturlig. Likevel bør kompromissene mellom militær evne og politiske mål i større grad ha et smalere, men utholdende forsvar som mål.

Kontraktene er ikke skrevet ennå, og det er ikke for sent å snu, se på handlelisten og ta frem rødblyanten. På kort sikt trenger ikke Forsvaret nye dingser, men en solid organisasjon som kan pumpe ut forsvarsevne så lenge det trengs. Det viktigste vi må kjøpe inn, er mange flere krigere, våpen og reservedeler. Og det tror jeg kommer til å koste overraskende mye penger.