La de beste få lov til å bli best

Hospitering kan være en nøkkel til utvikling når det skjer på barnas premisser. For noen gir det mestring og motivasjon – for andre er det et springbrett til å drømme enda større.

Langs kunstgressbanene på Sørlandet ropes det, heies og diskuteres. Barnefotball er en av Norges største møteplasser, men også et område der voksne ofte mister kompasset slik debatten har vært i det siste. For hvem er egentlig fotballen – barna, foreldrene, trenerne eller klubbene?

Resultater eller mennesker?

Barn som spiller fotball er først og fremst barn. De trenger trygghet, lek og mestring. Samtidig må vi huske at noen barn er ekstra ivrige og ambisiøse. De må få utvikle seg – uten å stemples som «for seriøse».

Jeg ser det hjemme. Min yngste sønn hospiterer med storebroren, og får utfordringer som gir ham samarbeidsevne, motstand og ferdigheter – samtidig som gleden består. De som tviler på om hospitering er viktig, bør komme seg ut av kontorene og se en kamp når min minste spiller.

Allsidighet fremfor ensidighet

Mange tror at veien til å bli god er tidlig spesialisering. Men de beste akademiene i verden peker på noe annet: barn bør prøve ulike idretter. Variasjon gir styrke, koordinasjon og kreativitet – og forebygger skader. Fotballen må aldri bli et voksenprosjekt. Selv barn med store drømmer trenger lek, trygghet og mestring.

Trenere og klubber har ansvar

Trenere og klubber må bygge miljøer som rommer både bredden og de mest ivrige barna. Slik vi har det i Våg. Ingen skal falle utenfor fordi de scorer lite – men heller ikke fordi de scorer mye. Et godt miljø gir plass til fellesskap, mens de ivrigste kan hospitere og møte nye utfordringer uten at laget mister samholdet.

Når klubben mister barn fordi de ikke trives eller mister lysten, har klubben tapt. Barnefotball handler ikke om kamper som er vunnet 16-2 eller tapt 16-2, men om å bevare engasjement og glede.

Foreldrerollen

Foreldre er uvurderlige. Uten oss stopper dugnader, lag og kamper. Men vi kan også bli den største utfordringen. Vi skal støtte, ikke presse. Ofte må jeg minne meg selv på at vi må tåle ulik utviklingstakt – og huske at det er barnas kamp, ikke vår.

Positive endringer på Sørlandet

Det siste året har flere breddeklubber startet akademier, og Start har engasjert seg mer i barnefotballen. Når topp og bredde samarbeider, skapes et miljø som løfter alle – både de som spiller for moro skyld og de som vil mer. Sørlandet har forutsetningene for å bli et foregangsområde i Norge.

Når vi ser barna løpe etter ballen, bør vi spørre: Vil vi utvikle vinnere her og nå – eller mennesker for livet? Svaret avgjør hvordan vi bygger fremtidens barnefotball.

Barnefotballen skal først og fremst skape minner, vennskap og kjærlighet til sporten. Men når noen barn viser at de både vil og kan mer, må vi heie på dem også. De skal ikke holdes tilbake av frykt for å skille seg ut, når regelverket tillater det i særskilte tilfeller.