Snart er det jul. Og julebord. Stress og lange dager. Jeg håper de som gjør grovarbeidet får en klapp på skulderen i år også.
Det var julaften. Det var tidlig syttitall på kalenderen. Jeg var byssegutt på et ganske så stort tankskip. Til vanlig ble jeg kaldt byssen. Jeg var yngst ombord og desidert nederst på rangstigen. Vi lå til kai i New Orleans. For å komme til New Orleans med båt må man buksere seg oppover Mississippi i ca. et døgn. I seg selv et betagende skue. Som sagt – det var julaften. Julemiddagen som kokken og jeg hadde stelt i stand, jeg var ansvarlig for potetene, var fortært. Besetningen, inkludert kokken ruslet nå ovenpå hvor kinosalen befant seg. Her skulle alle julegavene deles ut.
Tilbake sto jeg alene med masse oppvask som måtte ordnes. Jeg var knapt sytten år. Langt hjemmefra. Lengtet bare, jeg tør å si det nå, etter mamma. Gråten satt øverst i halsen, men det kunne jeg selvfølgelig ikke vise.
Så sto han plutselig der. Stuerten. Sjefen for hele kjøkkengjengen. Uten et ord begynte han å hjelpe til med å få tingene unnagjort. Han hadde nok vært byssegutt selv en gang. Fra det øyeblikket og den timen, var han min store helt. Og er det enda, selv om han nok seiler på det store havet nå. Vi fikk ryddejobben gjort og rakk gaveutdelingen.
I ettertid ombord, jeg glemte aldri denne julaftenen, gjorde jeg jobben min etter beste evne. Potetene måtte skrelles om man var aldri så sjøsyk. Når jeg gikk av vakt, var alltid byssa ordentlig ren. Og det ble faktisk bemerket. Og notert. Da jeg noen år senere søkte jobb i Forsvaret, fikk jeg vite at anbefalingen fra rederiet jeg jobbet for, var utslagsgivende for at jeg fikk jobben.
Jeg sitter en kveld og ser på nyhetene. Noen takknemlige foreldre har bestemt seg for å lage et lite julebord for de ansatte i barnehagen hvor ungene deres holder til. En gest som sikkert mange flere foreldre burde ha gjort. Så kommer en smilende kommunal mellomleder på skjermen og sier at dette går ikke an. Det er ikke lovlig. Kommunalt ansatte kan ikke ta imot gaver i et slikt omfang.
Jeg fristes til å bruke sterke ord her, men skal nøye meg med at dette må være inntørkede regler som grenser til ondskap. Hva om mellomlederen, eller en annen i fra det kommunale hierarkiet hadde sakt: Så flott, dette vil jeg være med på å gjennomføre, bare si når og hvor, så kommer jeg. Stuert-effekten ville ha vist seg omgående. Om jeg oppfattet bildet riktig, så ble det til slutt en god ordning. Det skulle bare mangle.
I mitt tidligere yrkesliv hadde jeg gleden av å bli kjent med Espen Albert. Han styrte i sin tid Dampbageriet i Kristiansand. På folkemunne Dampen, og der Nansen var innom og hamstret knekkebrød før han dro til Sydpolen for ørten generasjoner siden.
Espens mantra som sjef var at alle hans ansatte skulle bli sett. Å få dyktige bakere og konditorer og kassadamer er ikke noe en bare kan trylle frem. Selv om de har fagbrev. Å få finpusset håndverket, gjerne på fritiden, var et gode som fulgte med jobben på Dampen. Noen kom sågar tilbake med medaljer fra NM i sine fag.
For noen år siden hadde Dampen en bra periode med god omsetning. Espen var ikke knuslete og spanderte fine gaver på sine ansatte. Så snudde ting. Overskuddet krympet. Utgifter måtte vurderes. I stedet for fine gaver matte Espen nøye seg med å forfatte et individuelt julebrev til samtlige ansatte. Bare en liten gave denne gangen. -Responsen var rørende, sier Espen i ettertid. Å få bekreftet at du blir sett i jobben du gjør, må aldri undervurderes.