Kvinner hører ikke hjemme ved kjøkkenbenken. Men hører småbarn hjemme i barnehagen?

Skal foreldre sende barn som hverken kan snakke eller gå, i barnehage bare for å sikre seg fremtidig pensjon? spør innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto:Håkon Mosvold Larsen, NTB

Det finnes faktisk verdier som ikke kan måles i penger.

Likestilling og familieordninger har vært et brennhett tema de siste ukene, blant annet i «Debatten» på NRK.

Selv om ekspertpanelet i NRK-programmet utelukkende besto av kvinner, drister jeg meg herved som mann til å komme med noen skarve innspill.

De unge kvinnene ville gi større valgfrihet til familien og fremsnakke kvinner som velger å være mer hjemme for barnas og familiens skyld. På den andre siden sto de selverklærte «gamle hurpene» som har erfart betydningen av å stå på barrikadene for kvinners rettigheter i arbeidslivet, og for menns rettigheter til å bruke mer tid med barna sine.

Men trenger det ene å utelukke det andre?

Et valg som gir oss pusterom

Selv er jeg for tiden hjemme tre dager i uken med min datter på to år fordi vi har lyst til å vente med å sende henne i barnehagen. Min kone og et par besteforeldre tar seg av henne de resterende ukedagene.

Selv om våre to eldre barn startet tidligere i barnehagen, er vi trygge på valget vi har tatt for den tredje. Det er en tid vi aldri får igjen, og et valg som gir oss pusterom til å ta vare på hele flokken, inkludert oss selv.

Ofte får debatten et fokus som overskygger det aller viktigste. Kvinner hører ikke hjemme ved kjøkkenbenken, slik noen karikerer det. Men desto mindre riktig er det vel å si at småbarna hører hjemme i barnehagen? Og det er dem – barna – som bør være hovedpersonene i debatten.

Ikke at det nødvendigvis er galt å ha små barn i barnehagen. Men det kan da slett ikke være noe mer galt med kvinner som ønsker å være hjemme med dem?

Trygge og stabile familieforhold

En dyster skilsmissestatistikk brukes som kronargument for økonomisk uavhengighet. Men det er skilsmissene som er problemet, ikke avhengigheten mellom ektefellene. Vi bør derfor heller jobbe for å forebygge skilsmisser og i tillegg finne gode ordninger dersom krisen likevel skulle inntreffe.

Det er fornuftig å sikre seg en fremtidig pensjon. Men dersom dette fører til at mange foreldre med dårlig samvittighet sender barna i barnehagen uten at de hverken kan snakke eller gå, må vi våge å spørre oss hvilken kostnad det medfører.

For det finnes faktisk verdier som ikke kan måles i penger. Og ingenting er mer verdifullt for et samfunn enn trygge og stabile familieforhold.

Vi må tåle forskjeller mellom kjønn

I den grad penger spiller en rolle i dette, bør vi iverksette politiske tiltak. Tiltak som kan sikre mer tid mellom foreldre og barn i småbarnsfasen, uten at det går på bekostning av foreldrenes fremtidige pensjon.

At flertallet av dem som ønsker å benytte seg av slike ordninger, er kvinner, må vi akseptere.

Likestillingen er nemlig bare et gode i den grad den hjelper oss å leve i samsvar med det vi tror er bra for oss selv og vår familie, ikke fordi den oppfyller en eller annen idé om progressiv feminisme. Også i et såkalt likestilt samfunn må vi tåle at det er forskjeller mellom mennesker og også mellom kjønnene, uten at alle skal føle seg presset til å gå gjennom samme kvern eller passe i samme form.

Kort oppsummert er det ingen motsetning at flere velger å ordne familien av hensyn til barnas beste, og at vi samtidig opprettholder like muligheter for kvinner og menn i arbeidslivet. Jeg sier derfor som Ole Brumm: Ja takk, begge deler!