Kritikken mot tannhelseutvalget er uberettiget

Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre og utvalgsleder Evy-Anni Evensen da tannhelseutvalgets utredning ble presentert. Foto: Thomas Fure, NTB

Puss, puss, så får du en suss (ikke kluss).

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Politisk redaktør i Aftenposten Kjetil B. Alstadheim skriver i en kommentar 5. oktober at tannhelseutvalgets rapport har to hull, ikke svarer på mandatet og egentlig bør sendes tilbake til utvalget.

Vi mener kritikken er uberettiget. La oss begrunne hvorfor.

Nødvendige tjenester

Det første hullet Alstadheim finner, er at rapporten ikke definerer hva som er «nødvendige tannhelsetjenester».

Om han hadde kikket på pasientrettighetsloven, ville han sett at denne sier at bruker og pasient har rett til «nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen» og til «nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten». Lovverket definerer ikke hva som er nødvendig behandling, og man finner ingen liste over tjenester.

Hva er så begrunnelsen for dette? Jo, at det er medisinskfaglig kunnskap, praksis og prioriteringskriterier som skal definere hvilke tjenester som anses som nødvendige.

«Nødvendig helsehjelp» er en rettslig standard og vil kunne skifte innhold over tid. Det er Helsedirektoratet, sammen med de medisinske fagmiljøene, som utarbeider prioriteringsveiledere. Disse veilederne konkretiserer innholdet i «nødvendig helsehjelp» og bør også gjelde for tannhelsetjenester.

Samtidig vil vi anbefale Alstadheim å se på kapittel 14 i rapporten. Her skisserer utvalget en trinnvis utvidelse av det offentlige ansvaret og foreslår tjenester som kan inkluderes i et første steg mot en universell ordning. Blant annet foreslås det å innføre en rett til akutt tannbehandling.

Hvor dyrt forslaget blir

Det andre hullet Alstadheim finner, er at utvalget har slitt med å finne ut hvor dyrt forslaget om universell tannhelsetjeneste blir, og hvordan dette skal betales. Det er delvis rett.

Kostnadsberegninger ble vanskelige siden utvalget ikke fikk tilgang til relevante data fra privat tannhelsetjeneste.

Det er imidlertid feil at vi ikke har anslått hvor dyr en universell ordning vil bli. Men at anslagene varierer mellom 4 og 14 milliarder kroner, skyldes at vi har lagt ulike forutsetninger til grunn når det gjelder hvor stor andel av pasientenes utgifter det offentlige skal dekke.

Alstadheim kritiserer utvalget for ikke å ha lagt frem et budsjettnøytralt forslag. I mandatet ble utvalget bedt om å foreslå en utvidelse av det offentlige ansvaret. Men hvordan kan det skje uten at offentlige utgifter øker? Alstadheim er imidlertid av den oppfatning at utvalget skulle foreslå reduksjoner av andre helsetjenester. Konkret spør han «er det viktigere å gi en gratis time hos tannlegen til alle enn å styrke tilbudet til psykisk syke?» Det er en politisk prioritering og beslutning – ikke en del av utvalgets mandat.

Store sosiale forskjeller

Om lag 10 prosent av befolkningen oppgir å ikke ha gått til tannlegen. Majoriteten svarer at økonomi er den viktigste årsaken. Det er store sosiale forskjeller i tannhelse og bruk av tannhelsetjenester.

Det er etter vår vurdering få grunner til at tannhelse og helse skal behandles så forskjellig som de i dag gjør.

Vi mener at utvalgets rapport legger et godt grunnlag for politikerne når de skal diskutere om munnen skal bli en del av kroppen – ikke at den lager «kluss».

Fra medlemmer og utvalgsleder i Tannhelseutvalget:

• Evy-Anni Evensen, utvalgsleder
• Kurt Richard Brekke
• Ellen Berggreen
• Eli Feiring
• Kari Kjenndalen
• Per Tovmo