Kristiansand kommune – en by for alle?

Dette gjelder ikke bare voksne, men også barn med omfattende hjelpebehov som bor i kommunen vår. Vi i Løvemammaene Sør er svært bekymret for konsekvensene dette har for familier i allerede svært krevende livssituasjoner.

«Som beskrevet i legeerklæring (…), er [barnets] situasjon av en så alvorlig karakter at hun må ha tilsyn hvert eneste minutt døgnet rundt.»

«… det anbefales på det sterkeste fra vår side at [barnet] får innvilget BPA (…)»

«… han trenger hjelp til alle funksjoner (…) det anbefales at han i alle situasjoner og gjennom hele døgnet har 1:1 (noen ganger 2:1) tilsyn og pleie».

Dette er utdrag fra spesialisterklæringer vedlagt søknader om BPA og økt avlastning for to små barn som bor i Kristiansand. Kommunen har avslått begge søknadene, og hevder at familiene er «kompensert i tilstrekkelig grad for de særlig tyngende arbeidsoppgavene».

Det er svært krevende for en familie å få et barn med alvorlig sykdom eller funksjonsvariasjon, og belastningen på foreldre og søsken er stor. Dette vet man – og derfor er det fra sentralt hold lagt føringer om at avlastning bør tilbys tidlig som et forebyggende tiltak. Avlastning skal gi mulighet til nødvendig fritid og ferie, yrkesaktivitet, familieliv og deltakelse i samfunnsaktiviteter (helsedirektoratet.no). Avlastning kan gis på ulike måter, for eksempel som BPA, i bolig eller privat. Det er i stor grad opp til den enkelte kommune å vurdere hvor mye og hva slags bistand en familie skal få, og det fører til store forskjeller mellom kommunene. Hjelpen man får, avhenger altså av hvor man bor, og bor du i Kristiansand, har du for tiden ikke trukket det lengste strået.

Ingen foreldre ønsker i utgangspunktet verken å sende barna vekk på avlastning eller å ha assistenter inn i hjemmet sitt. Når man søker om det, er det fordi man må. Man ber det offentlige sikkerhetsnettet om hjelp fordi det er helt nødvendig for å ta vare på barnet, på søsken og på familien som helhet. Det koster å være åpent utleverende om ditt eget barns utfordringer i møte med et byråkrati. Vi bretter ut om det såreste vi har, og håper at det blir mottatt med forståelse og velvilje. Men kommunens selvstyre står sterkt, og saksbehandlers vurdering av barnets behov, trumfer ikke bare våre utleveringer, men også de tydeligste legeerklæringer. Det oppleves nedverdigende at vi og våre barn er en byrde for kommunen.

Og mens månedene går til klagesaksbehandling, statsforvalter og nye søknadsrunder, står familiene igjen uten hjelpen de trenger for å kunne leve – ikke bare overleve.

Kvaliteten på et samfunn kan vurderes av hvordan det tar vare på de svakeste, og det er betimelig å spørre kommuneledelsen; hva slags samfunn vil vi ha? Er det rom for at mennesker med alvorlig sykdom og funksjonsvariasjon skal kunne leve verdige liv i Kristiansand kommune, og hvis ikke – hva vil dere gjøre med det?