Kristendemokratiet har et selvstendig bidrag å gi – som vårt politiske landskap blir fattigere uten

Dag-Inge Ulstein har tatt over som KrF-leder etter Olaug Bollestad. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB

Ja, man skal ha gode lederskikkelser og prøve å klatre oppover på meningsmålingene. Men aller viktigst er det politiske bidraget.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Kristelig Folkeparti (KrF) er blitt mye oppmerksomhet til del, av grunner partiet nok helst hadde vært foruten.

Politisk redaktør i Aftenposten Kjetil Alstadheim er morsom og treffende i sin kommentar 24. september når han analyserer hvordan det kan gå med partiets oppslutning og dets eventuelle deltagelse i en ny regjering. Kanskje trenger ikke Høyre-leder Erna Solberg KrF for å bli (politisk) frelst?

Det vi imidlertid kunne ha trengt mer av nå, er en analyse av hvilken rolle KrF spiller – og bør spille – i norsk politikk.

Verdier basert i kristen tradisjon

KrF representerer den tydeligste representanten for det vi ofte kaller kristendemokratisk tenkning. En nylig utgitt antologi redigert av Eilev Hegstad om kristendemokratiets historie og viktigste tenkere burde være pensum når spørsmålet om KrFs rolle og vei videre skal diskuteres, både innenfor og utenfor partiet.

Den kristendemokratiske tenkningen sto helt sentralt da de liberale demokratier i Europa skulle reise seg opp fra nazismens barbari og krigens aske, med Robert Schuman og Konrad Adenauer som viktige skikkelser. Tenkningen bygger på et kristent menneskesyn og bærer med seg en tydelig påminnelse om at staten aldri må bli Gud.

Til tross for sitt utspring i kristendommen forutsetter den ikke en personlig, religiøs tro hos statens styrere eller en gang hos dem som tilslutter seg kristendemokratiet. Poenget er likevel at noen verdier basert i kristen tradisjon må anses som helt grunnleggende dersom individet skal beskyttes og fellesskapet skal være trygt. Og vi trenger en klar bevissthet om de verdiene.

Den enkelte person som unik innehaver av menneskeverd, men også tanken om individet som ansvarlig overfor fellesskapet, står da i sentrum. Mye av etterkrigstidens tenkning rundt statens makt, menneskerettigheter og internasjonalt ansvar er vanskelig å forstå uten at vi griper kristendemokratiets essensielle rolle.

Hva betyr dette i dag?

I en tid der bio- og genteknologi så vel som digital teknologi og kunstig intelligens utvikler seg i rekordfart, kan det argumenteres for at den kristendemokratiske tenkningen er mer relevant enn noen gang.

Uhyre vanskelige avveininger skal foretas, og hver dag blir verdier utfordret. En tenkning som dessuten balanserer desentralisering, liberale rettigheter og de små samfunns rett til selvbestemmelse på den ene siden og et klart internasjonalt ansvar for rettferdighet og miljø på den andre, er det et skrikende behov for. Denne balansen ligger i kjernen av kristendemokratiet.

Kristendemokratiet overlapper selvsagt med den konservative, den liberale og den sosialdemokratiske tenkningen. Men kristendemokratiet har et selvstendig bidrag å gi – som vårt politiske landskap blir fattigere uten, og som beriker den liberalismen som ligger til grunn for hele vårt demokrati.

Her ligger KrFs oppgave nå. Ja, man skal ha gode lederskikkelser og prøve å klatre oppover på meningsmålingene. Men aller viktigst er det politiske bidraget. Jeg både håper og tror at KrF er seg den oppgaven bevisst. Og da handler det ikke bare om litt mer penger til fylkeskommunen.