Lee Miller satt i Hitlers badekar og tok tusen bilder av Picasso, men matlagingen hennes får mesterkokken til å si «fy faen».
I høst går filmen «Lee» på kino, med Kate Winslet i hovedrollen.
Den forteller historien om krigsfotografen Lee Miller under andre verdenskrig.
Der sier Lee at hun er god til tre ting: røyke, drikke og pule.
Filmen sier derimot ingenting om hvilket talent hun hadde for mat.
Lee Miller tilbrakte 30 år på kjøkkenet som en av kulturelitens favorittvertinner. Hun fikk ord på seg for å lage litt pussig mat. Det finnes til og med en egen kokebok med Lee Milers oppskrifter (utgitt på et norsk forlag).
I denne saken skal vi lage den første oppskriften i Lee Millers kokebok, og TV-kokken Ole Martin Alfsen skal få smake resultatet.
Han sa for øvrig «wow» da jeg viste ham en liste over ingrediensene.
Men før vi lager mat, må du må bli kjent med den kompromissløse og talentfulle Lee Miller.
Krigsfotografen
Under andre verdenskrig hadde ikke kvinner adgang til fronten. Dette fant ikke Lee Miller seg i.
Hun var fotograf på oppdrag for britiske Vogue og trosset all motstand hun møtte. Lee dokumenterte landgangen i Normandie og befrielsen av Paris i 1944. Hun var også blant de første som slapp inn i de tyske konsentrasjonsleirene Dachau og Buchenwald.
Mest kjent er likevel et bilde tatt av henne 30. april 1945, der Lee sitter i Hitlers private badekar i München. Foran badekaret står de gjørmete støvlene hennes fra besøket i dødsleirene.
Samme dag som dette bildet ble tatt, tok Hitler livet sitt i bunkersen i Berlin.
Da krigen var over, endret Lees liv seg drastisk.
Kanskje er det riktig å si at hun led av posttraumatisk stress? Hun sluttet i hvert fall som fotograf.
I stedet sto hun på kjøkkenet og laget mat til alle de berømte gjestene som besøkte hjemmet hennes, Farley Farm.
I 1977 døde hun av lungekreft.
Historien om livet hennes forsvant nesten.
Men ikke helt.
Hemmeligheten på loftet
Det var Lee Millers svigerdatter Suzanna som først oppdaget eskene på loftet da Lee døde.
Suzanna er gift med Antony Penrose, Lees Millers eneste barn.
Antony hadde hatt et komplisert forhold til sin mor i oppveksten.
Det er vanskelig å være barn når mamma drikker, og Lee drakk.
Funnet av kassene på loftet endret alt.
De skulle vise seg å inneholde 60.000 negativer, dagbøker og notater som moren hadde gjemt bort.
Det overveldende materialet kom som et sjokk på Antony. Lee hadde aldri fortalt ham om sitt dramatiske liv.
Sakte, men sikkert trålet han seg gjennom sin mors historie.
Mors biografi
Lee ble født i New York i 1907 i en relativt velstående familie. Faren var hobbyfotograf og tok ekstremt mange bilder av sin datter. Da hun var 19 år ble hun oppdaget på gaten og begynte sin karriere som fotomodell.
Lee ble 1920-tallets «it girl» og prydet forsidene av de store motebladene.
Etter hvert ble hun lei av å bli fotografert.
Lee ville ta bilder selv og dro til Paris, som var kunstens mekka på 1930-tallet. Der ble hun muse og samarbeidspartner med den surrealistiske kunstneren Man Rey, frem til hun forlot ham noen år senere. Det fantes alltids en ny elsker rundt hjørnet.
De var ikke særlig vanskelig å finne. Alle menn falt som fluer for blendende vakre Lee Miller.
Under andre verdenskrig tok hun bilder ved fronten, på feltsykehus og i de utbombede gatene.
Antony sorterte alt han fant til en biografi om en mor han ikke hadde kjent. I 1985 kom boken «The Lives of Lee Miller».
Endelig ble verden oppmerksom på hvilket liv hun hadde levd.
Og sønnen Antony fikk et livsprosjekt som forvalter av sin mors historie.
En norsk kokebok
I tillegg til bok ble det laget en utstilling av Lees mange bilder. Denne ble vist på Victoria and Albert Museum i London i 2007.
En som dro til London for å se denne utstillingen, var norske Karen Hagen, ansatt på Deichmanske bibliotek i Oslo.
Karen Hagen
- Forlegger
- Foto: Åslaug Birgitte Græsvold
I forbindelse med fotoutstillingen fantes også et tilbud om en omvisning i Lee Millers gamle hjem Farley Farm.
Tilfeldigheter ville at Karen Hagen ble sittende og vente en stund på Lees gamle kjøkken.
Der så hun seg rundt. Alt var akkurat slik som da Lee levde. Karen la merke til at det sto så mange kokebøker i hyllene der. Hun visste også at Lee Miller laget mye mat, og at hun en gang hadde vunnet en smørbrødkonkurranse hvor premien var et tre uker langt opphold i Norge.
Lee Miller var ekstremt interessert i mat og laget egne oppskrifter.
Burde ikke disse bli til en kokebok?
Så tilfeldig var oppstarten på boken «Lee Miller – A Life with Food Friends & Recipes» ført i pennen av Lees barnebarn Amy, og utgitt på Karen Hagens lille forlag Grapefrukt i 2017.
Men hva slags mat var det den fryktløse Lee Miller laget til sine gjester?
Lees champagne- og camembert-suppe
(Tenk musikk fra fjernsynskjøkkenet.)
Velkommen hit til mitt kjøkken.
I dag skal vi lage en suppe som TV-kokken Ole Martin Alfsen omtalte som «voldsom og tvilsom» da jeg viste ham oppskriften.
Vi avtalte at Alfsen skulle få smake suppen når den var laget ferdig.
Dette er ingrediensene som trengs for å lage Lees suppe.
En hel flaske champagne, et glass portvin, en dæsj konjakk, noe kyllingkraft, en moden camembertost, fem rå eggeplommer og en løk (men bare en da, vi kan jo ikke drukne suppen i grønnsaker heller).
Dette er med andre ord ikke en suppe for tørrlagte alkoholikere, barn, eller bilister.
Jeg stekte den ene løken og lot den koke i kyllingkraft. Da dette var gjort, smeltet jeg camembert ned i blandingen. Det luktet sterkt av moden, fransk ost. Da suppen hadde kjølnet litt, hev jeg i eggeplommene mens jeg vispet som besatt.
Så var det alkoholen. Først et glass portvin i suppen. Så en hel flaske med musserende vin (jeg valgte en cava av økonomiske årsaker).
Det skummet grassat i gryten. Kullsyren holdt nesten på å drive suppen over kanten.
Da blandingen hadde roet seg en smule, helte jeg på konjakk slik oppskriften tilsier.
Suppen smakte… ja … litt pussig, kanskje, men hva vet jeg om ekte gourmetmat?
Jeg helte suppen på en termos og kjørte hjem til kokken Ole Martin Alfsen.
Han begynte å le etter første smak.
– Haha, fy faen, sa han. – Hadde jeg fått servert dette, ville jeg tenkt at det var en fleip.
– Er det så ille, altså?
– Ja.
– Men dette serverte hun jo til Picasso, Jean Cocteau, Man Rey og alle de berømte surrealistiske kunstnerne som kom på besøk.
– Da vil jeg kalle dette en surrealistisk suppe. Den er like absurd og vanskelig å forstå som surrealistisk kunst.
– Ville du klart å spise opp hele tallerkenen?
– Nei, da hadde jeg hatt et alkoholproblem.
– Kan oppskriften reddes på noen måte?
– Ja, hvis man hygger seg og drikker flasken med vin mens man lager maten så ikke alt ender i suppen. Det holder med en dæsj champagne. Litt mindre portvin ville også hjelpe.
– Men på den andre siden, tilføyde Alfsen, det er jo en måte å løse opp stemningen fort, da. Alle blir påseilet av å spise forretten.
– Hva tenker du at man bør drikke til dette?
– Tja, hva skulle det være? Det som er i suppa, burde jo vært i glasset, sa kokken.
Lees utfordringer
Hva sier denne suppen om Lee Miller?
Hun kalte seg selv surrealist hele livet fordi begrepet åpnet for kreativitet og merkelige sammenblandinger. Sønnen Antony har fortalt at han kunne få grønn kylling og blå spagetti til middag.
Samtidig var livet hennes komplisert.
Ikke bare var hun traumatisert av alt hun hadde opplevd ved fronten under krigen, hun hadde også store problemer privat.
Som barn ble hun voldtatt og fikk gonore som sjuåring. Dette skulle man aldri snakke om, hverken da det skjedde eller senere.
Som gift måtte hun tåle mannens elskerinner og ikke minst hans ekskone Valentine som bodde på Farley Farm til og fra over 30 år. De to kvinnene ble aldri nære venner.
Sett i lys av alt dette er det lett å forstå at surrealistisk og kreativ matlaging ble selve livet for Lee.
Lee Millers matoppskrifter er ikke for pyser.
Men det var sannelig ikke livet hennes heller.
Hei!
Har du innspill eller tanker om dette, eller noe annet – send meg gjerne en e-post. Og har du lyttet til saken er jeg spesielt interessert i å høre fra deg (fordi denne funksjonen er noe vi tester).
Har du lyst til å lese andre ting jeg har skrevet? Prøv denne.
Publisert 09.11.2024, kl. 21.32