Krigen i Midtøsten skaper dype splittelser. Det setter forskeres stemme i samfunnet på prøve.

På mitt gamle studiested, Sciences Po, begynte studentene å protestere mer markant utover våren i år, skriver kronikkforfatteren. Bildet er tatt i Paris i oktober i år. Foto: Abdul Saboor, Reuters/NTB

En analyse for å sette Hamas’, Hizbollahs, Irans – eller Israels – handlinger inn i en større kontekst for å forsøke å forstå dem betyr ikke å si at det de gjør, er greit.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

At krigen i Midtøsten ville skape dype splittelser i samfunnet vårt, forsto vi raskt etter 7. oktober 2023. Det setter også forskningens rolle og forskeres stemme i samfunnet på prøve. Verktøyene vi som forskere har for å være en kritisk røst i samfunnsdebatten, er viktige i dagens klima. Men legitimiteten til denne forskerstemmen blir utfordret når den blir trukket i tvil for å være synsing og personlige, eventuelt politiske, meninger.

Bli opprørt! (Som Stéphane Hessel sa)

I fjor høst ble jeg opprørt, som de aller fleste av oss. Først over terroren i Israel. Men vi rakk så vidt å ta den inn over oss før vi deretter ble så opprørte at det var vanskelig å tenke på annet, over volden og hevnen på Gazastripen og etter hvert også på Vestbredden og i Libanon. Det er fortsatt dypt opprørende.

Jeg ble også opprørt da mitt andre hjemland, Frankrike, var raskt ute med å forby propalestinske demonstrasjoner. Ytringsfrihetens land, protestenes hjemland og hjemland til Europas største minoriteter med røtter eller tilknytning til regionen. Dette inkluderer ikke bare en stor arabisk minoritet, men også Europas største jødiske minoritet. Hvordan skulle dette gå, tenkte jeg da, mens jeg var i Paris på konferanse i slutten av oktober.

Grunnen til at dette ble overordnet akseptert, selv om det selvfølgelig ble debattert, er landets frykt for antisemittisme og for islamistisk terror. Begge deler har Frankrike smertelig erfart i flere tiår. Allikevel var det noe som skurret med at slike sympatimarkeringer skulle være forbudt.

På mitt gamle studiested, Sciences Po i Paris, begynte studentene å protestere mer markant utover våren i år. Da det skulle avholdes et møte arrangert av studentene som mobiliserte for Palestina, ønsket en student fra den jødiske studentorganisasjonen å komme inn. Hun ble nektet adgang. Arrangørene fryktet at hun ville filme seansen (noe hun angivelig hadde gjort tidligere og lagt ut på sosiale medier). Dette eskalerte raskt til anklager om antisemittiske holdninger, som ekskluderte en jødisk student.

Hvem som egentlig mistenkte hvem for hva først, vet kanskje ingen av dem. Men tilliten til at det skulle være mulig å ha en åpen, ærlig diskusjon, med ærlige uenigheter, hadde allerede forvitret.

Det ble ikke bedre da franske ministre blandet seg inn for å fordømme studentenes antisemittiske holdninger, og alumnigrupper sirkulerte underskriftskampanjer for å vise hvor mye de tok avstand fra dette.

Når jeg nå skriver dette fra et forskeropphold på Sciences Po, er det nytt av høsten at alle studentene må gjennom kurs i ytringsfrihet og debattkultur. (Der skulle jeg gjerne ha vært student igjen!)

Forskeres rolle

Med dette bakteppet har jeg siden i fjor høst grublet mye over forskeres rolle. Mellom å forsøke å støtte gode kolleger som hele tiden er i mediestormen, høre med venner og kolleger med bånd til regionen om hvordan det går med dem og forsøke å rette oppmerksomhet i seminarer og interne gruppemøter mot humanitære aspekter ved konflikten. (Mitt fagfelt er humanitære spørsmål, men jeg er ikke såkalt spesialist på denne regionen selv om den alltid har opptatt meg.)

Konflikten opprører meg personlig. Men fordi jeg selv ikke forsker på denne konflikten eller regionen spesifikt, samtidig som jeg er opptatt av forskeres stemme i samfunnet, har jeg tvilt meg frem til hva mitt bidrag bør og kan være. Jeg har hele tiden tenkt at det er grunnleggende nødvendig at de som uttaler seg, må bli tatt seriøst.

Når jeg nå ser venner og bekjente dele innlegg i sosiale medier som i bunn og grunn går ut på å henge ut Midtøsten-forskerkolleger, så tvil om deres integritet og antyde at de undergraver Israels rett til å være fordi de forsøker å analysere og forklare, så ser jeg at det har gått ett skritt for langt. Forskeres rolle i den offentlige debatten må avklares.

Ett eksempel er når forsøk på å analysere Irans handlingsmønster og intensjoner blir tolket som et forsvar for Iran som «uskyldig» aktør. Et annet er når innsikt i Hamas’ og Hizbollahs handlinger blir dømt for ikke tilstrekkelig å ta avstand fra det de gjør, eller andre igjen for ikke å være harde nok mot Israel.

Den nøytrale forskeren med perfekt kritisk distanse finnes nok ikke og er heller ikke nødvendigvis et ideal. Men en god forståelse hos oss forskere for hva vår rolle er, hos våre forskningsinstitusjoner for deres ansvar for å beskytte våre kritiske stemmer og i samfunnet for hva forskere kan bidra med og ikke, er nødvendig for en opplyst diskusjon. Og, vil jeg si, grunnleggende for våre demokratier.

Kan akademiske institusjoner ha et standpunkt?

Det er en grunn til at institusjonelle standpunkter er vanskelige. Det kan tenkes at akademiske institusjoner bør og ønsker å si ifra når forhold i verden angriper andre akademikeres handlingsrom, ytringsrom og frihet til å være forskere.

Men hvis akademiske institusjoner avstår fra å fordømme andre lands krigshandlinger, på samme måte som de heller ikke kommenterer politiske valg eller lignende, så er det nettopp for å beskytte forskernes frihet til å uttale seg og til å være uenige.

Hvis min institusjon skulle tatt stilling og kommet med en institusjonell uttalelse, ville det gjøre det vanskeligere for mine kolleger som jobber med nettopp dette spørsmålet, å fremstå som frie og uavhengige forskere. Han eller hun kommer jo fra det stedet som mener at ...

Det vil også snevre inn muligheten for at flere forskere fra samme institusjon kan ha ulike syn og perspektiver på ting. De har vi mange av hos oss – og det skal vi være glad for! Jeg tror også at vi som forskerfellesskap bør kunne romme ulike tolkninger av forskerrollen – fra mer aktivistisk motivert forskning til den som fastholder en kritisk avstand, og alt imellom.

Analyse vs. mening

Engasjert forskning bryr seg om de viktige problemstillingene i samfunnet, men lar ikke politiske premisser legge føringer for selve forskningsspørsmålene, forskningsmetodene og funnene.

Engasjert forskning vil deretter prioritere å formidle funnene og innsikten tilbake til samfunnet, for å opplyse. Når hendelsene utspiller seg i den hastigheten de gjør i dag, vil forskere – som alle andre – ikke nødvendigvis ha den distansen de ellers har for å analysere hendelser tilbake i tid. Men gitt kunnskapsgrunnlaget de har bygget opp og innsikten de har i politiske prosesser, vil de kunne bidra med mulige analyser for å bedre forstå pågående hendelser.

Disse analysene korrigeres og justeres underveis, og forskeres analyser bør være gjenstand for kritisk motstand. Det er også kjernen i arbeidsmetodene våre. Men det er her et viktig skille kommer inn: En analyse for å sette Hamas’, Hizbollahs, Irans – eller Israels – handlinger inn i en større kontekst for å forsøke å forstå dem, betyr ikke et forsvar eller å si at det de gjør, er greit.

I en tid med økende desinformasjon og falske nyheter – og vår økende tvil om hva vi kan stole på og ikke, så er det viktig å sørge for at forskeres stemmer blir tatt for det de er og kan fortsette å opplyse oss. Og så kan vi gjøre oss opp våre egne meninger og diskutere dem, basert på ulike kilder og opplysninger. Og gjerne bli opprørt!